Influensahysteriet er over oss, og vi er alle rammet. Til og med jeg. Her forleden var det nesten så jeg vurderte å emigrere til hytta på fjellet. Den som er uten strøm og vann og som ligger helt for seg selv. Bare leve på det naturen byr på og unngå kontakt med omverdenen helt til svineinfluensaen for lengst er overstått og glemt. Det kunne til og med bli litt koselig. Stearinlys, vedfyrt ovn og ingen tv og internett som stjeler tiden. I tillegg ville det sannsynligvis være en effektiv slankekur, når bærhøsten er over og to meter snø gjør det vanskelig å jakte. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.Jeg må innrømme at jeg ikke har slått tanken helt fra meg ennå. Men først får vi se an hvordan det barker i vei med folk og fe.

Egentlig har det verste til nå vært hysteriet i forkant. Oppslag på oppslag over alt som kan skje i verste fall. Et scenario der 1,4 millioner nordmenn ligger feberhete og paddeflate, og så mange som 3000 må i respirator. Det er ikke akkurat noe å glede seg til. Snart oppleves alle sammenkomster med mer enn en person til stede, som en reell trusselsituasjon. Nåde den som prøver seg på et host eller et nys uten å ta på munnbind først.

Desinfiserende væske bruker vi allerede så mye av, at vi for lengst har passert promillegrensen.

Folk maser nå vettet av Folkehelseinstituttets ansatte med krav om at de må prioriteres i vaksinekøen. Men som Preben Aavitsland, avdelingsdirektør for smittevern, skriver på Twitter: Helsepersonell og andre med viktige funksjoner prioriteres. Deretter er det oss, røkla. Så vi må bare vente og håpe på det beste.

Her forleden snakket jeg med ei venninne på telefonen. Jeg fortalte henne at en felles venn av oss kunne være smittet. Kjapt samufarte vi hjernen for å danne en oversikt over når vi hadde sett vedkommende sist, og om det var en mulig at noen løpske basilusker kunne ha skiftet eier i forbifarten. Vi kom fram til at de neppe kunne ha rukket det, i og med at vi kun hadde passert henne på Markens og ropt ett kjapt hei. Det var dessuten ganske lenge siden. Dermed ble trusselbildet justert ned til laveste nivå igjen, og vi fortsatte telefonsamtalen uten å snakke mer om svineinfluensaen. Men så: en time senere ringer telefonen igjen. Det er den samme venninnen min, men denne gangen høres stemmen helt annerledes ut.

”Du, jeg tror jeg har fått svineinfluensa likevel, hva synes du jeg skal gjøre?” Stemmen skalv.

”Hva?? Du var jo helt fin før i dag?”, prøver jeg meg. I et tiendedels sekund kjenner jeg at jeg ikke er helt god jeg heller, men jeg unnlater å si det.

”Ja, men rett etterpå begynte jeg å bli tett i luftveiene. Kan du ikke høre det?”

"Jo, for så vidt, jeg hører du er litt tett og litt hes, men det er sikkert bare allergi eller noe?"

Etter iherdig innsats fra min side fikk jeg avverget at hun hev seg i en taxi og reiste rett på legevakten. (Hvem vet hva slags uhumskheter hun kunne blitt smittet av på venteværelset der). Vi ble enige om å se sykdomsforløpet an litt, og jeg rådet henne til å dra hjem og lese et ukeblad eller se en overfladisk serie på tv, for å få tankene over på noe annet.

Det viste seg å ha omtrent samme effekt som Tamiflu.

Litt senere på ettermiddagen ringte hun nemlig tilbake med følgende gladmelding: ”Det var kanskje ikke svineinfluensaen likevel. Eller så ble jeg bare veldig mildt rammet, for nå kjenner jeg meg helt frisk igjen. Er det ikke helt fantastisk?”

”Jammen, så bra da. Godt å høre, sier jeg”, og prøver å høres overrasket ut.

”Da kan vi jo treffes på konsert i kveld, likevel,” foreslo hun, og tilbød seg å møte opp tidlig for å holde av bord.

"Hmm, jo da, kanskje det. Hvis jeg skal dit da. Det er kanskje ikke så lurt med sånne store forsamlinger i disse smittetider?"

"Hahaha. Nå må du ikke bli hysterisk, lo venninnen min."