«Ja du blir da vel mottatt når du kommer hjem til kjerringa di,» sa mannen på gården. «Hjelpe deg! Ikke ville jeg være i ditt sted.» «Jeg synes det kunne gått mye galere, jeg,» sa Gudbrand i Lia; «men enten det nå er gått ille eller vel, så har jeg så snill kjerring at hun aldri sier noe, hvordan jeg så bær meg at.» Gudbrand i Lia fra Asbjørnsen og MoeAsbjørnsen og Moes samlede inneholder et rikt utvalg av bisarr norsk folklore. Men av og til overgår virkeligheten eventyrene. Selv eventyrforfattere kunne neppe ha diktet opp den utrolige historien som har versert i mediene i førjulsmånedene om rådmenn og ordførere i fem norske kommuner som er blitt bondefanget av sleipe finansmeglere og som risikerer å tape en milliard kroner av fellesskapets midler i norske utkantkommuner.Jeg skal ikke rekapitulere en historie som har fylt avisspaltene i høst, og som tar stadig nye vendinger. Mitt anliggende er det fokus ledelsen i kommunene har klart å få mediene og offentligheten til å forfølge i saken gjennom den offerrolle de med stor innlevelse har plassert seg selv i. Og langt på vei synes det som om de har fått innbyggerne med seg på å frikjenne kommuneledelse for noe som helst ansvar for misèren. Bandittene er to finansmeglere som har ranet sakesløse kommuner for arvesølvet. De fremstilles som tidsriktige utgaver av de sleipe aksjemeglerne «Solen» og «Månen» som Bør Børson jr. møtte på sin vei. Og de har så visst ikke en rem av Gjest Baardsens filantropi under huden. Dette er en versjon de har klart å selge til Medie-Norge, som har rettet søkelyset mot de stygge ulvene i Terra-systemet og i Citi-Bank. Ikke uten grunn; en om mye av det som er brettet ut i mediene er nytt, pirrende og spektakulært for oss finansamatører, er det ABC for finansverdenen. Men kommuneledelsen i de fem kommunene agerer som om de angrer seg etter å ha vært på horehus og tropper opp hos horemamma for å få pengene tilbake.Fokuset har vært på to finansmegleres finurlige salgsmetoder og deres og Terra-systemets økonomiske ansvar.Det jeg savner i den brede mediedekningen er søkelyset på kommuneledelsens eget ansvar. Selv en tilreisende med tykk lommebok som blir bedrukket av nye venner på byen og senere ranet på Silokaia, er ikke uten eget ansvar. Og i tilfellet Hattfjelldal, Rana, Narvik, Hemnes og Kvinesdal finnes det en lovgivning som sier at de økonomiske øvelsene de har innlatt seg på på vegne av innbyggerne kan være like lovstridige som dem finansmeglerne «Solen» og «Månen» nå granskes for. Kommuneloven har rimelig klare bestemmelser om kommunenes finansforvaltning og hvilken risiko man kan påta seg ved forvaltningen av fellesskapets midler (midlene må disponeres «uten vesentlig finansiell risiko»). Lovligheten av kommunenes disposisjoner granskes nå av fylkesmennene i de respektive fylkene. For det er ikke slik at de fem Terra-kommunene er utvalgt med omhu som ofre for en snedig finanskonspirasjon. De to Terra-meglerne har reist Norge rundt for å selge sitt frynsete produkt til landets kraftkommuner. Også andre kommuner på Agder enn Kvinesdal er blitt forsøkt lokket med på galeien. Men i disse kommunene var lovforståelsen og skjønnet til kommuneledelsen bedre enn i de kommunene som nå gråtende fremstår som ofre. Inkompetanse, naivitet og dumskap er menneskelige svakheter, men ikke formildende når det gjelder å sette andres penger over styr. Det har enkelte straffedømte etter Nigeria-svindelen bittert fått erfart i sitt møte med rettsvesenet.Og mens det tas rettslig beslag i finansmeglernes hus, hjem, biler, TV-apparater og sykler, skal det bli interessant å se hvilke beslag Terra-kommunene tar i verdiene og eiendommene til deres ordførere og rådmenn om de har gjort seg skyldige i lovbrudd. For det kan vel ikke være slik at det bare er lovbryterne på den ene siden av en ulovlig transaksjon som skal være med på betale gildet? Jeg vil tro at millionvillaene til ordførerne og rådmennene i Narvik, Hattfjelldal, Rana og Hemne i prinsippet er like mye verdt som oppgjørsobjekter som hjemmene til de to finansmeglerne. I hvert fall er det dette inntrykket — at skylden er ensidig fordelt - som formidles når ordførere og rådmenn i fem kommuner som granskes for egne lovbrudd krever beslag i formuene til to meglere som granskes for andre lovbrudd. Hadde det vært et snev av prinsipiell og konsekvent tenkning i Terra-kommunene skulle kommunestyrene ha suspendert sine ordførere og rådmenn inntil fylkesmennenes granskning var avsluttet. Nå er det skapt en habilitetsrøre som strider mot elementær forvaltningsskikk.Og moralen i denne historien? At staten ved fylkesmennene må få tilbake de kontrolloppgaver overfor kommunene de ble fratatt i 2000. Frem til da var fylkesmennene pålagt å kontrollere budsjett og låneopptak i alle norske kommuner. I et anfall av ekstraordinær omsorg for det kommunale selvstyre, ble denne kontrollordningen opphevet. Det er fullstendig uansvarlig at småkommuner forvalter, børser og spekulerer i milliardverdier på fellesskapets regning uten en flik av den finansielle kompetanse som kreves for å drive finansspekulasjon. Eller rett og slett kompetanse til å innse at dette har man ikke kompetanse til å håndtere. Det synes rimelig klart at Terra-skandalen hadde vært unngått om fylkesmennenes kontroll med kommunenes økonomiske disposisjoner hadde vært opprettholdt.Om dette kravet burde jeg ha alle innbyggerne i Rana, Narvik, Hattfjelldal, Hemnes og Kvinesdal med meg i. Eller er innbyggerne fortsatt like servilt forsonende som fru Gudbrand i Lia?: «Nå gudskjelov for det du gjorde!» ropte konen. «Hvordan du steller deg, gjør du allting nettopp som jeg kunne ønsket det frem!»