Etter å ha vært lammet i over en måned av NATOs bomber og Milosevic' grusomheter, begynner endelig diplomatiet, og dermed forhåpentlig også fornuften, å få innpass igjen i Kosovo-tragedien. For øyeblikket er det Russland og FN som er NATO-landenes fremste midler i forsøket på å få til en diplomatisk og fredelig løsning på den fastlåste situasjonen de krigførende parter befinner seg i.Men det er fortsatt et stort skjær i sjøen. Og det heter fortsatt Slobodan Milosevic. Et øyeblikk så det ut til at ting var på gli også i de innerste maktstrukturer i Beograd. Visestatsminister Vuk Draskovic' åpne utfall mot sin egen regjerings offisielle holdning ga rom for både håp og spekulasjoner om en splittelse i kretsen rundt den jugoslaviske eneherskeren. Med Draskovic avsettelse i går brast dette håpet. Milosevic har fortsatt all makt i Jugoslavia.Likevel kan den omstridte og vinglete Draskovic' utspill tyde på krigstretthet og en gryende vilje til kompromiss med Vesten i den serbiske befolkningen. Selv om de offisielle meldingene går i motsatt lei. Draskovic hadde neppe gått så klart ut dersom han ikke så en mulighet for støtte i opinionen. Bare dagene og ukene som kommer vil vise om Milosevic nå gjør kort prosess med ham, eller om han klarer å mobilisere noe av den samme opinionen mot Milosevic som han så begeistret ledet tidligere.Også den andre parten i konflikten, NATO, lider av krigstretthet uten å ville si det høyt. Intens luftkrig på femte uke uten å ha oppnådd noen av sine mål er en så stor påkjenning, både politisk og opinionsmessig, at alle muligheter for å komme nærmere målet om en stans i grusomhetene på bakken i Kosovo og hjemvending for flyktningene, blir utprøvd. Samtidig som krigsmoralen holdes oppe gjennom intensiverte luftangrep og stadig mer rystende avsløringer av serbernes grusomheter inne i Kosovo.Det er i denne situasjonen at Russland mer og mer fremstår som den nødvendige «tredje part» for å bringe partene i forhandlingsposisjon. Både NATOs generalsekretær Javier Solana, FNs generalsekretær Kofi Annan og statslederne i de fremste NATO-landene frir nå uhemmet til Moskva. Og Boris Jeltsin og hans stab har på sin side vist at de setter pris på oppmerksomheten ved en tydelig demping av den tidligere så hatske og antivestlige språkbruken.Det største problemet er ikke viljen til en diplomatisk løsning. Det er evnen. For selv om Russland som serbiskvennlig megler gjør sitt ytterste for å tale Milosevic til fornuft, så er det høyst usikkert om han lar seg overtale. Kanskje må det russisk oljeboikott og andre konkrete sanksjoner til før noe skjer. Dette må kompenseres i form av vestlige penger til Russland. Det hele blir til slutt et spørsmål om å gi og å ta. La oss håpe at viljen til å stanse de menneskelige lidelsene overvinner alle andre hensyn. Raskest mulig. (Apr 30 1999 7:28)