Fra UDs side blir skriveforbudet forsøkt begrunnet prinsipielt med at UD skal tale med en stemme utad, slik at det ikke skal herske tvil om hva som er offisiell norsk utenrikspolitikk. Private ytringer fra utenriksetatens tjenestemenn vil skape uklarheter, heter det i redegjørelsen fra UD. Derfor har departementet gitt en instruks om at ansatte ikke skal tillates å gi offentlig uttrykk for private synspunkter.Med dette plasseres Qvigstad-saken midt i en prinsipiell debatt om embets— og tjenestemenns ytringsfrihet. Et tema som er like gammelt som parlamentarismen, og som blant andre avdøde juristprofessor Torstein Eckhoff på 1960-tallet skrev en begavet artikkel om med samme tittel som denne lederen. Den drøftet en rekke prinsipielle spørsmål knyttet til temaet. Det som er klart, er at det ikke foreligger klare lovregler om når embets- og tjenestemenn kan nektes å ytre seg som privatpersoner. I den grad det forekommer, skjer det på grunnlag av innarbeidet praksis og skjønnsutøvelse.Når UDs talsmenn nærmest opphøyer ytringsforbudet til et universelt prinsipp i utenrikstjenesten, påberoper de seg et regelverk som verken er hjemlet i norsk lov eller som er blitt håndhevet med konsekvens, selv ikke i UD.Under EF-kampen i 1972 ble UDs embedsverk mobilisert som omreisende agitatorer hvor de fritt fikk agitere for sitt private EU-syn så lenge det samsvarte med regjeringens standpunkt. Da ble det ikke lagt noen restriksjoner på deres ytringsfrihet som privatpersoner.Og forsvarsreformen de siste årene er et paradeksempel på hvordan høytstående offiserer har ytret seg offentlig om sine mer eller mindre private oppfatninger av hvordan Forsvaret bør organiseres. Det gjelder ikke minst i forhold til kontroversielle spørsmål som Evjemoen og Marvikas fremtid.Det er derfor ikke vanskelig å finne eksempler på at det ytringsforbud UD praktiserer ikke er noen innarbeidet praksis i norsk statsforvaltning. Ytringsfriheten hører til demokratiets ypperste rettighet. Det bør være svært sterke grunner til for at staten skal innskrenke denne rettigheten for sine ansatte.Som justisråd i Washington satt Lasse Qvigstad ikke nær departementets politiske ledelse. Han satt heller ikke sentralt i UDs rettsavdeling, som dette temaet sorterer under. Men Lasse Qvigstad har som en fremtredende jurist kvalifiserte synspunkter på et brennaktuelt spørsmål i tiden, som offentligheten bør ha krav på å få del i. På samme måte som offentligheten hadde krav på å få vite hva våre høyere offiserer mente om nedbyggingen av Forsvaret.