Årets forhandlinger for å få statsbudsjettet i havn blir annerledes enn tidligere på flere måter. For det første er det noe historisk over at Arbeiderpartiet stiller opp som støtteparti for en mindretallsregjering utgått av sentrumspartiene. Det kan i seg selv betraktes som en oppmykingsøvelse før Arbeiderpartiet i en eller annen fremtid inntar sin plass i en koalisjonsregjering. Dernest er den fordragelige stemningen i forhandlingenes første fase bemerkelsesverdig. Holder idyllen distansen ut, blir kontrasten til fjorårets dramatiske budsjettprosess svært stor.Nå behøver for så vidt ikke det å skje. Det er alltids nok av skjær i sjøen. Om ikke annet, så kan Thorbjørn Jaglands problemer med å forholde seg til Kjell Magne Bondevik som sin seniorpartner i seg selv skape gnisninger dem imellom. Men saklig sett er det få grunner til skipbrudd. Arbeiderpartiets forslag til budsjettjusteringer kan ikke sees som annet et håndslag til regjeringens arbeid for å omsette sin egen visjon om mer sosial utjevning til praktisk politikk.Den eneste i regjeringen som har grunn til bekymring, er næringsminister Lars Sponheim (V). Forslagene til skjerpet næringslivsbeskatning er dårlig nytt for hans småliberalistiske linje. Utover det, skaper et budsjettsamarbeid mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene nesten bare vinnere. Regjeringen får styrket sin troverdighet som blokkuavhengig ved å skifte samarbeidspartner etter to år med Høyre og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet slipper endelig til i maktens korridorer igjen, og Høyre og Fremskrittspartiet får rikelig anledning til å profilere sine borgerlige profiler.Skjønt det siste faller nok mer i smak hos Høyre enn hos Fremskrittspartiet. For Carl I. Hagen har styringsopportunismen de siste årene klart overtatt for ideologien som rettesnor for politikkutformingen. Og SVs Erik Solheim er blant dem som gleder seg aller mest over at politikken for neste år ser ut til å formes i en bred sentrum-venstre-allianse. Det skal godt gjøres å gjøre flere parter mer til lags enn det skjer ved realiseringen av dette budsjettsamarbeidet.Noen vil dermed også spørre om vi med dette er kommet over i et nytt politisk klima etter tre tiår med en tradisjonell mindretallsparlamentarisme, der det eneste sikre var at Arbeiderpartiet alltid søkte makten alene. Det er det ennå for tidlig å si noe om. For det første fordi vi ikke kjenner varigheten av de samarbeidsmønstre som avtegner seg, men enda mer fordi den interne utviklingen i Arbeiderpartiet er så usikker som den er.Det hadde selvfølgelig vært enda bedre for Jagland om han selv hadde ledet den regjeringen som nå skal lande et budsjettopplegg. Men slik er ikke virkeligheten, og da er et samarbeid for innflytelse å foretrekke fremfor enda et år i maktskyggenes dal. Om det likevel er nok til å stagge kravene om arbeiderpartilederens avgang, gjenstår å se. Vi tviler på akkurat det, og der ligger den største usikkerheten i norsk politikk akkurat nå.