Men i dette ligger det en slags historisk parallell. Kong Haakon var i sin tid nødt til å finne sin egen vei som første konge for det selvstendige Norge. På samme måte måtte også kongene Olav og Harald fatte valg som utfordret de rojalistiske stereotypiene.Vi glemmer lett i dag hvor kontroversielt det i sin tid var da Harald forlovet seg med Sonja, en pike av folket. Det vakte kanskje ikke like stor internasjonal oppmerksomhet som Haakons samboerstand da det skjedde, men den hjemlige diskusjonen var svært intens. Det sto i manges øyne om kongehusets fremtid. I ettertid er det få som vil problematisere Haralds valg den gang. Vi glemmer lett hvor kontroversielt det var i sin samtid, på samme vis som vi også glemmer hvor vanskelige valg kong Haakon sto overfor i 1928, da han kom arbeiderbevegelsen i møte ved å be Christopher Hornsrud danne regjering og da han i 1940 avslo samarbeid med Tyskland.I disse tilfellene har vi med lykkelige valg å gjøre, valg som bidro til å bekrefte kongedømmets fremtid ved å legitimere det i sin samtid. Det var ikke, slik Thomas Chr. Wyller ser kongen for seg i gårsdagens synspunktartikkel, den opphøyde og styringsfjerne monark som handlet for å bekrefte gamle mønstre og vedtatte normer vi opplevde i disse tilfellene, men den forutseende monark, som var i stand til å treffe de rette valg i en tid der gamle handlingsmønstre ikke ga gode svar.I kong Haakons tilfelle betydde det at han først brøt med en forestilling om kongehuset som borgerskapets garantist overfor den sosialistiske og kommunistiske fare, og at han tok kontant stilling til den alvorlige krenkelsen av landet som tyskernes innmarsj innebar. Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å se en konge som handlet annerledes.For kong Harald har valgene ikke vært storpolitikkens, men i stedet knyttet til normer for familieatferd. Ved først selv å gifte seg borgerlig og senere gi sitt samtykke til sønnens samboerskap, har han handlet inn i en tid, hvor gamle familiemodeller ikke lenger kan tas for gitt. Kongens uttalelser på NRK fjernsyn onsdag kveld viste oss en konge som ikke var redd for å gi innblikk i de overveielser han har måttet foreta de siste ukene.Monarkiets plass bestemmes i historiske øyeblikk av dets evne til å finne sin plass i krysningspunktet mellom tradisjon og aktualitet. Det monarki som bare lever i tradisjonen, blir etter hvert en raritet. Kanskje er det nettopp det unge norske monarkiets styrke at det har lite av den tradisjonsballast som andre europeiske kongehus har så mye av. Dermed er det lettere for det å finne sin plass i tiden. Derfor er det også lettere for folket å identifisere seg med det.