Siden da har sosialøkonomene utgjort statsforvaltningens «overhus» og styrt norsk økonomisk politikk gjennom sine hellige beregningsmodeller. Statsministere og finansministere har kommet og gått, men sosialøkonomikken har bestått — og for å overleve som finansminister blant skarpskodde økonomiske akademikere i Finansdepartementet, har politikerne pent måttet lære seg sosialøkonomenes språk og dermed også deres tankemåte.Politikere som har forsøkt å opponere mot den sosialøkonomiske fagekspertise har raskt blitt satt på plass av et unisont kor av sosialøkonomisk ekspertise. Av den grunn har økonomiske legmannsbetraktninger og sunt politikervett blitt undertrykt i forhold til imponerende og overbevisende makroøkonomiske beregningsmodeller fra Finansdepartementets tenkeloft.Men nå er det mye som tyder på at sosialøkonomenes hegemoni i norsk politikk har begynt å slå sprekker. Ikke i den forstand at de blir oppfattet som mindre eksperter, men fordi den unisone enigheten som har preget profesjonen ikke lenger er til stede. Spørsmålet nå er ikke om politikerne skal lytte til økonomiske eksperter, men hvilke økonomiske eksperter man skal lytte til.I forbindelse med behandlingen av årets statsbudsjett har det brutt ut full strid innen økonomiprofesjonen selv om hvor mye av oljeformuen vår det er forsvarlig å bruke i statsbudsjettet. Anerkjente fagøkonomer argumenterer mot hverandre i fagtidsskrifter og avisspalter. I Aftenposten har professor Erling Steigum ved Handelshøyskolen BI gått i rette med Finansdepartementet og deres beregninger knyttet til bruken av oljepengene. Og forskningssjef Ådne Cappelen i Statistisk sentralbyrå tilkjennegir sin faglige uenighet med sine fagkolleger i Finansdepartementet, samtidig som Aftenposten offentliggjør en undersøkelse blant anerkjente fagøkonomer som viser at nesten 40 prosent støtter bruken av flere oljepenger i statsbudsjettet for neste år.Det er flere konklusjoner som kan trekkes av dette. For det første at sosialøkonomi ikke er en så eksakt vitenskap som profesjonen selv har ønsket å gi oss inntrykk av. Og for det annet at det for en gangs skyld gir Stortinget muligheter til å gjøre budsjettbehandlingen til gjenstand for politikk og ikke sosialøkonomi. I så måte kan de lærdes strid om oljepengene være til gagn for norsk politikk og den politiske debatt ved at den løftes ut av Finansdepartementets indre gemakker og over i avisspaltene og til Stortinget.