På tross av hva enkelte kommunestyremedlemmer nå hevder, er det nye regelverket om hyttebygging i strandsonen som ble vedtatt med knapt flertall, å forstå som en liberalisering av dagens praksis. Det innrømmer da også ordfører Odd Steindal (H) i gårsdagens utgave av Fædrelandsvennen.Samtidig anfører Steindal at denne liberaliseringen på papiret ikke betyr noe for praksis. Det får den som tror det selvfølgelig tro. Men vårt enkle spørsmål blir da hvorfor det i det hele tatt var nødvendig å utforme et vedtak som ikke kan oppfattes som annet enn et gedigent tråkk i salaten. For dette er ikke en sak som bare angår Lillesand, dette er en sak som kommenterer den pågående debatten om bruk av strandsonen på Sørlandet.Derfor kunne ikke vedtaket i Lillesand ha kommet på et mer ugunstig tidspunkt enn det gjør. Nå har det politiske lederskapet i Miljøverndepartementet festet blikket på kommunenes dispensasjonspolitikk i hundremetersbeltet. Etter at den forrige miljøvernministeren, Guro Fjellanger (V) satte saken på dagsorden, har den nye ministeren, Siri Bjerke (Ap) og hennes statssekretær, Stein Lier-Hanssen fulgt opp. De har mer enn antydet at sørlandskommunene er under oppsikt og tildelt gult kort for å ha forvaltet kysten på slett vis.I bakgrunnen truer en sterkere statlig styring av kysten. I et slikt klima hadde vi forventet at kommunene tok regi og justerte politikken i den retning departementet signaliserer. I stedet går altså Lillesand kommune ut å pådrar seg et nytt gult kort. Og to ganger gult er som kjent rødt. Men det er i så fall et rødt kort som alle kystkommune i Agder-fylkene vil få føle konsekvensene av.Fylkesmannen i Aust-Agder, Hjalmar I. Sunde, er glassklar i sine kommentarer til Lillesand kommunes kursvalg. Dersom regjeringen er like klar — og lite skulle tale for at den ikke er det - ligger det an til et snarlig og strengere regime for kystforvaltningen i landsdelen vår. I så fall har kommunene ikke all verdens å komme etter, for de har selv misbrukt de sjanser de har fått til å forvalte strandsonen på anstendig vis.Hva som blir endelig statlig politikk på området er likevel ikke helt klart. For, som vi tidligere har skrevet, er det betydelige nyanseforskjeller mellom statsråd og statssekretær i synet på hva som er god arealforvaltning. Men disse forskjellene kan nok utlignes på kammerset i Oslo. Tilbake sitter da et tosifret antall kommunestyrer på Sørlandet med skjegget i postkassen. De kan oppleve å bli fratatt disposisjonsretten over de viktigste arealressursene sine. I så fall har de seg selv å takke.