Etter at millenniumshysteriet har lagt seg, ingen datakriser inntruffet og verden bestått, er det hverdagen som igjen preger dagliglivet. Ikke minst gjelder det norsk politikk der vi er så langt fra noen science fiction-tilstand som det går an å tenke seg. Det er de samme politiske samarbeidsmønstre og fronter som preger inngangen til det nye årtusen som utgangen av det forrige. Tidenes kjedeligste høstsesjon i Stortinget ser også ut til å sette standard for året vi nettopp har begynt på.I så måte gav statsminister Kjell Magne Bondeviks tale til folket første nyttårsdag og de politiske kommentarene den avstedkom lite næring til håpet om noen fornyelse. Isolert sett er det godt nytt for en regjering som få hadde levnet store sjansene for drøye to år siden. Mer problematisk er det at denne tilstanden av ro motsvares av en mangel på initiativ så vel innenriks— som utenrikspolitisk. Regjeringens i og for seg prisverdige håndslag til samene var den eneste harde nyheten i Bondeviks tale.Det skyldes mye Bondeviks nasjonale statsmannskunst og en tafatt opposisjon at han holder seg ved makten. Men prisen for å regjere er høy, om ikke for regjeringen selv så for norske borgere. Overføringenes andel av statsutgiftene er foruroligende stor, og den viljen til strukturrasjonalisering innenfor flere sektorer av samfunnet vi så hos Gro Harlem Brundtland i hennes siste regjeringsperiode, er det lite spor etter hos Bondevik. Enkelt sagt kjøper regjeringen seg ut av de fleste situasjoner. Slik blir den spart for de skarpe politiske beslutninger en regjering med strammere økonomiske rammer måtte ha tatt.Det er lite som tyder på at dette er en politisk linje som er særlig fremtidsrettet. Det er borgfred i Stortinget, men det må være den dyreste freden vi noensinne har opplevd, i alle fall her til lands. Regjeringen har så langt maktet å holde priser og lønninger under kontroll, men utover det har den tatt få grep for å ruste landet til å møte fremtidens utfordringer.Utenrikspolitisk står det om mulig enda verre til. Fordi EU-saken er en ikke-sak, blir vi tilskuere til den prosessen som med stor hastighet trekker stadig flere land og saksområder inn i et alleuropeisk samarbeid. Det har skjedd en kvantitativ og kvalitativ endring i det europeiske samarbeidet de siste årene som gjør at dagens EU knapt kan sammenlignes med 60-årenes EEC og 70-årenes EF. Om vi blir verdensmestere i internasjonal fredsmegling hjelper det oss selv lite dersom vi ikke ivaretar våre egne utenrikspolitiske interesser.NATO var i sin tid en hard nøtt for Arbeiderpartiet. Partiet måtte i løpet av den første etterkrigstiden snu om på alle sine forvarspolitiske verdier. Det kostet mye, ikke minst for statsminister Einar Gerhardsen selv. Det er på lignende vis med EU i dag. Norge kan ikke fortsette som før i forhold til Europa. Til det har for mye forandret seg. Og det ville ha vært den beste garanti for en harmonisk inngang i EU om det ble åpent erkjent av en regjering utgått av de tradisjonelle nei-partiene.