Men den nye samarbeidsregjeringen behandler fylkeskommunen som en varm potet, og i Sem-erklæringen kunne man ikke enes om annet enn at man for n'te gang skal utrede dens fremtidige funksjon.Nå haster det imidlertid med å avklare skjebnen til dette forvaltningsnivået, som etter nyttår står ribbet for arbeidsoppgaver av betydning. Da overføres sykehusene til staten. Fra da av gjenstår bare videregående skoler, samferdsel og kultur, og det er med respekt å melde lite å opprettholde et eget forvaltningsnivå for.Mye tyder derfor på at fylkeskommunen kommer til å bli en kasteball i et politisk spill i tiden fremover, hvor symbolpolitikk blir viktigere enn realpolitikk. Om fylkeskommunens motstandere ikke får gjennomslag, går det etter alle solemerker i retning av større region-fylker. Men med det tempo som har preget gjennomføringen av forvaltningsreformer i Norge, må vi belage oss på en langvarig prosess.
Den siste, omfattende kommunale forvaltningsreformen som er blitt gjennomført, kommuneinndelingsreformen, tok 20 år fra man startet til den var effektuert på slutten av 1960-tallet.Ønsker man å se resultater er det derfor ingen grunn for Agderfylkene til å vente med den fylkessammenslåing de fleste nå synes uunngåelig. Sammenslåingen av Agderfylkene er et overmodent prosjekt og skal fylkesgrensen fortsatt bestå i 10-15 år, vil det være til ubotelig skade for samfunns— og næringsutviklingen i landsdelen.Derfor er det påfallende - og nedslående - at flertallet av fylkespolitikerne i Aust-Agder avviser ett agderfylke og så krampaktig insisterer på å inngå i en storregion sammen med Buskerud, Vestfold og Telemark. Det er et prosjekt som to utredningsgrupper allerede har avvist, både på regionalpolitisk, næringsøkonomisk og kommunikasjonsmessig grunnlag. Vi deler ikke aust-egdenes frykt for at et agderfylke kan bli for lite i et fremtidig regionalisert Norge. For eventuelle nye, regionale fylkeskommuner blir neppe tillagt noen betydelige forvaltningsoppgaver. I fremtiden er det kommunene som vil bli tillagt et større ansvar for tjenesteproduksjonen i lokalsamfunnet. Da blir det viktigere hvordan vi klarer å få til fornuftige kommunesammenslåinger på Agder. Det gjør vi ved å skape kommunale enheter som har et nærings- og befolkningsgrunnlag som gjør at de bedre og mer effektivt kan løse sine offentlige oppgaver.
Det politiske kompleks som aust-egdene synes å dra med seg i denne prosessen, er frykten for at Arendal skal bli degradert som fylkeshovedstad. Men faktum er at Arendal vil få tillagt flere sentrale funksjoner i et agderfylke enn i en storregion hvor Drammen, Tønsberg, Skien og Kristiansand vil konkurrere med Arendal om begrensede, offentlige funksjoner og institusjoner.