Det er liten tvil om at det er amerikanernes vedvarende bombing av Talibans militære stillinger og installasjoner som er årsaken til regimets raske oppløsning. Og slik situasjonen nå utvikler seg i Afghanistan bør dette faktum være et tankekors for bombe-motstanderne. Krig er ingen akademisk lek hvor man kan intellektualisere seg bort fra krigens virkelighet. Krig er blodig alvor, utført av profesjonelle innenfor rammen av krigens folkerett.Selvsagt reiser krigshandlinger alvorlige etiske spørsmål og problemstillinger, slik Kirken og andre har målbåret. Det er problemstillinger vi ikke kommer utenom i et sivilisert samfunn. Men i denne sammenheng er det mer renskårent å fremstå som pasifist enn stilltiende å akseptere at Norge engasjeres i krig, og i ettertid protestere mot krigens metoder. Det kan virke som om bombemotstanderne ville ha fortrukket en bakkekrig fremfor en luftkrig i Afghanistan. Men vi har ingen garanti for at en bakkekrig ville ha spart flere sivile liv enn dem som har gått tapt i luftkrigen.Resultatet av amerikanernes bombing er at et av verdens verste terrorregimer er gått i oppløsning. Og med det er også infrastrukturen til Osama bin Ladens terroristorganisasjon i Afghanistan forhåpentligvis knust. Det regimet som gav ham støtte og ly er fjernet og terroristorganisasjonens fysiske innretninger, baser og treningsleirer i Afghanistan er eller vil bli ødelagt. Dermed har koalisjonen nådd ett av sine viktigste mål, selv om Osama bin Laden fortsatt er på frifot. Men han har mistet sitt fotfeste i Afghanistan.Usikkerheten knytter seg nå til den politiske utviklingen i et Afghanistan uten et legitimt styre. Etter at Taliban-regimet har flyktet har det oppstått et politisk vakuum som det haster med å få fylt. At den fragmenterte og politisk sett urydige Nordalliansen nå har okkupert hovedstaden Kabul, mot amerikanernes råd, er ikke egnet til å berolige hverken koalisjonen eller befolkningen.Det haster derfor med en politisk løsning for Afghanistan. Og her må FN nå komme raskt på banen for å få etablert en bred samlingsregjering med legitimitet inn i de ulike etniske stammene i landet. Samtidig bør også en internasjonal fredsstyrke under FN komme på plass som kan sikre etableringen av en midlertidig regjering. For afghanistans historie viser at i det maktvakuum som nå har oppstått i Kabul er det fri vei for politiske røverbaroner dersom det internasjonale samfunn ikke handler raskt.