Asbestregistrering i to skoler i Kristiansand, Oddemarka og Oddernes, har naturlig nok ført til stor engstelse blant elever, foreldre og ansatte ved de berørte skolene. Hvor farlig er dette? Det gjør inntrykk når skolebygninger stenges og fagpersonell med verneutstyr, som om de var utsatt for kjemisk krigføring, dukker opp i lokaler der det år og ut og år inn har vært fullt opp av elever og ansatte.Det er da spørsmålene melder seg: Hvor farlig er asbesten? Hva betyr det for dem som har gått eller arbeidet på disse skolene å ha oppholdet seg i slike omgivelser i årevis? Hva skjer med helsen fremover? Hva finnes av skjult asbest i andre bygninger og i andre kommuner? Spørsmålene er mange og svarene sprikende. Det er kanskje noe av det mest problematiske; når skoler stenges og «månekledde» saneringspatruljer dukker opp i lokalene, skapes det et stort behov for informasjon hos alle dem som med rette engster seg.Det er en stri jobb for kommunen å finne egnede lokaler for alle som må flytte ut av klasserommene. Avhengig av hvor store arbeider som må gjøres for å skaffe sikre skoler for fremtiden, sier det seg også selv at det som nå skjer belaster et allerede trangt skolebudsjett uforholdsmessig mye. Det siste Kristiansands-skolen trengte var denne typen tilbakeslag. Det nytter det likevel ikke å tenke på nå. I stedet må vi forlange full informasjon om hva som finnes av asbest i andre bygninger i Kristiansand og i andre kommuner. Vi kan ikke leve med årvisse asbestfunn fra bygninger som har stått der i flere tiår. Vi forventer opprydding nå!Vi forventer også at kommunen entydig forteller oss hvor farlig asbesten er. Slik det nå er, strømmer kommentarene på, men vi forstår at ekspertene på området er uenig om hvor farlig det er å ferdes i bygninger med asbest, og at de heller ikke er samstemte når det gjelder hvordan asbestfaren skal måles. For oss som lekfolk gjenstår da det helt overordnede spørsmålet: Hvor farlig er dette?Inntil vi har fått mer entydig informasjon, kan vi ikke forvente at uroen skal legge seg. Det påhviler derfor kommunene, som eier av bygningene, og alle dem som uttaler seg i egenskap av eksperter, et stor ansvar. De har ikke bare ansvar for liv og sikkerhet, men også for all uberettiget engstelse. For inntil vi vet hva vi skal frykte og hva vi skal ta med fatning, er all engstelse å regne som berettiget.Så mye for asbestskandalene i Kristiansand. De er ubehagelige og viser oss en side ved det moderne liv som byr på flere eksempler. Høyspentledninger i boligområder, mobiltelefoner, tilsetningsstoffer i mat er bare noen saksfelt der helseskader diskuteres i lys av skiftende faglige vurderinger. Noe kan vi komme til klarhet om, mens annet må vente. I dette som i mye annet gjelder det når vi lite vet, at det er best å ta det sikre for det usikre.