Til tross for en rekordstor pott til fordeling, ble resultatet tvilsomt. Mye tid er gått med til forhandlinger som har gitt et resultat mange er misfornøyd med.Det er en erfaring som mange gjør vel i å lytte til. For de siste årene har lokale tillegg og individuelle vilkår vært mye av en slager i offentlig sektor. For å møte utfordringen og konkurransen fra privat sektor, har flere tatt til orde for mer fleksible lønnssystemer i det offentlige. Men dermed er konfliktnivået på mange måter økt, for forventningene til lønnsoppgjørene er blitt svært ulike, så ulike at de ikke lar seg forene innenfor rammen av de forhandlingene som er blitt ført.Arbeidsgiverne og de organisasjonene som organiserer de høyest utdannede og den delen av arbeidskraften som er sterkest etterspurt i privat sektor, ønsker naturlig å nok å bruke lokale forhandlinger eller individuelle lønnsavtaler som et virkemiddel til å holde på folkene. Virkningene av det vil være større lønnsforskjeller på den enkelte arbeidsplass. For NKF og andre som organiserer store grupper uten de helt opplagte alternativmulighetene på arbeidsmarkedet, vil det være mest interessant å bruke lokale potter til å jevne ut lønnsulikheter.Disse interessene står umiddelbart i motstrid. Verre blir det imidlertid ofte fordi det på mange arbeidsplasser finnes enkeltgrupper med spesiell makt over forhandlingsprosessen eller manglende erfaring med lokale forhandlinger overhodet. Dermed ender forhandlingene ofte med resultater som få er fornøyd med, og som også har en svært forvirrende signaleffekt.Det er ikke bare i Vest-Agder fylkeskommune det råder frustrasjon etter lokale forhandlinger. På HiA er vi kjent med at tilsvarende forhandlinger og individuelle justeringer ikke har vært brukt til å holde på kompetente fagfolk, men i stedet i uforholdsmessig stor grad har kommet det administrative sjiktet til gode, et sjikt som både er for tallrikt til høyskolens nåværende fasong og som heller ikke utmerker seg ved å være etterspurt på arbeidsmarkedet.Det er slike og andre erfaringer som gjør det enkelt å slutte at lokale oppgjør ikke er noe sesam sesam. Men i den grad lokale oppgjør synliggjør ideologiske spenninger om lønnsdannelsen, har vi ingen ting i mot at disse kommer frem. Noen ønsker flatere lønnsstrukturer, andre ønsker større lønnsforskjeller. Det er en strid som fortjener å utkjempes. Og dersom NKF og Svein Øverland hadde trodd at lokale forhandlinger skulle være et håndslag til en solidarisk lønnspolitikk, tror vi de har tatt feil. Lokale tillegg fungerer ikke på den måten.