I starten på kommunereformen ble behovet for mere lokaldemokrati sterkt understreket, ikke minst fra kommunal— og moderniseringsminister Jan Tore Sanner.
Etter hvert er dette poeng nok tonet noe ned, men det henger fortsatt igjen hos forkjemperne for reformen.Ser vi på et av de kannestøperi som har vært lansert i media den seinere tid i Kristiansands-området, illustreres godt hvordan demokratiet vil bli skadelidende. I dag har Kristiansand ca. 86.000 innbyggere og de seks aktuelle nabokommunene ca. 38.000 innbyggere til sammen. Kommunestyrene i disse kommunene teller i alt 221 representanter. Med et samlet innbyggertallpå ca. 124.000 kan man kanskje tenke seg at tallet på kommunestyrerepresentanter vil bli større ennde 77Kristiansand alene har i dag. Det er likevel ikke en nødvendighet. Stavanger med 131.000 innbyggere har per i dag 67 representanter og Bærum med 118.000 har bare 51 representanter.
Hva kan man da utlede av dette ?
Jo, innbyggerne vil få færre talspersoner for sine interesser. Det vil være utopi å tro at Iveland som i dag har et kommunestyre med 17 representanter, vil få tilsvarende antall talspersoner i et stort kommunestyre. Dette vil igjen føre med seg at det er utkantene som blir skadelidende og dermed vil reformen få den virkning som flere kritikere i dag påpeker, nemlig sentralisering og fraflytting med ytterligere press på bysentrum med de miljøskadelige konsekvenser vi i dag kjenner til.
Muligheten for folkeavstemning ser lite sannsynlig ut per dags dato; politikerflertallet synes å undervurdere innbyggernes kompetanse og vurderingsevne om hva som tjener lokalsamfunnet best.
Dermed vil valgkampen til kommunevalget få en vesentlig større betydning enn kanskje noen gang.