Da jeg kom opp i Baneheia den dagen
møtte jeg min gamle venn været igjen.
En som aldri gir opp,
men lar meg gå litt i fred,
og av furu og lyng og regn
får en alltid så greie svar, liksom.
Og nede i en hageflekk i byen
sto snøklokkene og ringlet,
og da vet en jo
at noe er på gang,
at denne merkelige verden
ikke hadde tenkt å svikte
denne ganga heller.
For det fløytet så fint et sted
at jeg tenkte,
tror jeg blir her ei stund, jeg.