Da jeg kom opp i Baneheia den dagen

møtte jeg min gamle venn været igjen.

En som aldri gir opp,

men lar meg gå litt i fred,

og av furu og lyng og regn

får en alltid så greie svar, liksom.

Og nede i en hageflekk i byen

sto snøklokkene og ringlet,

og da vet en jo

at noe er på gang,

at denne merkelige verden

ikke hadde tenkt å svikte

denne ganga heller.

For det fløytet så fint et sted

at jeg tenkte,

tror jeg blir her ei stund, jeg.