I høst har mange mennesker vært involvert i samtaler omkring statskirkeordningen i Norge, som medlemmer av høringsinstanser for Gjønnes-utvalgets innstilling om det fremtidige forhold mellom stat og kirke i Norge. Statskirkeordningen kom til Norge med reformasjonen i 1537, ikke som en følge av en folkelig reformbevegelse, eller som et svar på et folkekrav, men som en forordning bestemt av kongen i København. Siden ble statskirkeordningen opprettholdt av grunnlovsforsamlingen i 1814, forsamlingen som innførte trykkefrihet og forsamlingsfrihet, men ikke religionsfrihet i Norge. Hva er argumentene for å bevare statskirkeordningen? I debatten som har vært i høst, og de mange bøker og artikler som er blitt skrevet om emnet, har jeg ennå til gode å se et prinsipielt forsvar av statskirkeordningen. Selv om ordningen kan betraktes som foreldet, er det allikevel gitt mange grunner til å beholde statskirken. Det handler om befolkningsflertallets tilknytning til en kirke som skal være tilgjengelig når folk trenger og ønsker det. Det handler om tradisjon og kultur, og redselen for at kirkeporten skal snevres inn om kirken skilles fra staten. Det handler om at mange synes det er en fordel at politikerne utnevner kirkens øverste ledere, og en tilsvarende skepsis mot hva kirkens egne folk kan finne på om de selv skal foreta disse valg. Nå er det jo slik at de politikere i regjeringen som sitter i kirkelig statsråd, også må være medlemmer av denne, og slik sett kan man si at det allerede er kirkens egne folk som styrer kirken. Motsatt kan man si at også etter et eventuelt skille vil kirkens egne folk bestå av mennesker med mange forskjellige meninger. I de lutherske folkekirker har de verdslige myndigheter vært sett på som kirkens venner og vernere, selv om den statlige innflytelse over kirken kanskje har vært sterkere enn den kirkelige innflytelse på staten. Statskirkeordningen kan dessuten fungere som en av mange velferdsordninger politikerne ønsker å tilby norske borgere, slik at folk er sikret kirkelig betjening ved livets høytider i glede og sorg. Det handler om ønsket om å bevare en maktbalanse i kirken mellom ulike interessegrupper, og redselen for at kirken skal bli delt om ikke statskirkeordningen lenger fungerer som en paraply som dekker mange grupperinger. Det handler om en kirke som har flere parallelle strukturer — den har både en embetslinje der biskopene sitter på toppen, en rådslinje der kirkerådet sitter på toppen, og en departemental linje der kirkeministeren sitter på toppen. Hvordan blir maktfordelingen om statskirkeordningen oppløses? Her er det mange motstridende interesser med i bildet.Hva er argumentene for å oppløse statskirkeordningen? Et prinsipielt argument for å skille stat og kirke er at en moderne demokratisk stat skal likebehandle alle sine innbyggere på tvers av religiøse og livssynsmessige skiller. Da kan ikke staten ha én bestemt religion som sin foretrukne religion. En moderne stat har heller ikke et religiøst oppdrageransvar overfor sine borgere slik styresmaktene mente å ha på 1600-tallet. Mens fyrster og konger den gang valgte religion på vegne av sine undersåtter, er det moderne demokrati bygget på at makten går nedenfra og opp, og at innbyggerne selv skal ha frihet til å velge sin religion, eller å velge bort religion uavhengig av hva styresmaktene mener om saken. Det handler om religionsfrihet. Siden den forrige store utredning om forholdet mellom stat og kirke som kom i 1975, har Norge innarbeidet de internasjonale menneskerettigheter i sine lover. Dette skjedde i 1999 uten stor debatt, men det innebærer blant annet at om Norges lover strider mot menneskerettighetene, har sistnevnte forrang. Religionsfrihetsbestemmelsene innebærer at alle mennesker har rett til å tro, eller til å ikke tro, og til å dyrke sin tro offentlig eller privat. Foreldre har rett til å oppdra barna i sin tro. Stater skal ikke forskjellsbehandle borgere på grunn av tro. Den norske statskirkeordning prøves opp mot disse bestemmelsene, og da kommer blant annet bestemmelsen om at minst halvparten av regjeringens medlemmer skal tilhøre statens offentlige religion dårlig ut. Bestemmelsen om at det er Kongen i statsråd som utnevner kirkens ledere er i strid med regelen om at religiøse trossamfunn selv skal ha rett til å utnevne sine ledere. Også Den norske kirke er et trossamfunn som har rett på religiøs frihet. Enkeltpersoner og grupper som tilhører andre religiøse eller livssynsmessige samfunn skal likebehandles med de som tilhører majoritetsreligionen. Det gir lite troverdighet at Den norske kirke og den norske stat ønsker å arbeide for religiøs frihet og likebehandling i andre land, mens kirken i Norge tviholder på sine privilegier som statskirke, og mens staten fortsatt ønsker å ha en spesiell religion som sin egen. Både de som argumenterer for og mot statskirkeordning, står overfor spørsmålet om hva som skal være det felles verdigrunnlag Norge skal bygges på i fremtiden. For mange mennesker er statskirkeordningen garantien for at det norske samfunn fortsatt skal være preget av en kristen kultur. Derfor vil mange kristne også utenfor Den norske kirke se statskirkeordningen som et vern mot det de ser som sekularisering av samfunnet. Andre mener at det ikke er statskirkeordningen som sikrer en kristen innflytelse i samfunnet, og at denne ordningen tvert om bidrar til å fremme sekulariseringen fordi den tvinger kirken til å endre sin lære i takt med samfunnets endrede holdninger. Gjønnes-utvalget har foreslått tre modeller for Den norske kirke i fremtiden. Ut fra høringssvarene som er kommet inn så langt, kan det virke som om forslaget om å gjøre Den norske kirke til en frikirke har lite gjennomslag innen kirkens egne organer. De to andre modellene har begge bredere støtte - enten å beholde statskirkeordningen slik den er i dag, eller å innføre en lovforankret folkekirke. Paradoksalt nok er det politikerne som har siste ord i spørsmålet om hvordan Den norske kirke skal organiseres for fremtiden. Når de skal ta den endelige avgjørelsen må vi håpe at de gjør det ut fra en tanke på hva som vil gagne det norske samfunn i det tjueførste århundre. Det er ikke vanskelig å forklare hvorfor fedrene på Eidsvoll ønsket å videreføre statskirkeordningen ut fra datidens tankegang. Det er kanskje vanskeligere for dagens politikere å forklare ettertiden hvorfor de valgte å bevare status quo, og en ordning som tar sikte på bevaring mer enn nyskapning, og som antakeligvis ikke tar høyde for den store utfordring det er å virke samlende for innbyggere uavhengig av tro eller livssyn.