Ifølge en oversikt fra Kommunal Rapport ligger partiet an til å miste 20-30 ordførerverv. I forrige periode var det 114 Sp-ordførere. I de neste fire årene kan Sp-strategene i beste fall håpe å runde 90-tallet.
Sp har med stolthet kalt seg ordførerpartiet. Når partiet etter valget mister 20 prosent av ordførerne, smerter det Sp dypt. Både symbolsk og realpolitisk. En ordfører er noe langt mer enn fremst blant likemenn. Kommunens fremste tillitsvalgte har stor makt i forhold til den daglige drift og når det gjelder muligheten til å ta politiske initiativer.
Sp har tradisjonelt fått langt bedre uttelling ved valg av ordførere enn partiets nasjonale oppslutning skulle tilsi. Dette skyldes at partiet står svært sterkt i mange distriktskommuner med lavt folketall, og tilsvarende svakt i bykommuner.
Men partiet har også tradisjonelt stått i en gunstig forhandlingsposisjon. Som et sentrumsparti har det kunnet samarbeide både til høyre og venstre for å få makt. Derfor bør det bekymre Sp-toppene at ordførerraset kommer etter at partiet har orientert seg så klart til venstre i det politiske landskapet. Og uten at partiet gikk tilbake ved kommunevalget.
Selv om verken Åslaug Haga eller andre sentrale Sp-politikere har bedt kommunepartiene følge det rødgrønne samarbeidet på lokalt plan, kan det synes som om de borgerlige partiene er blitt mer skeptiske til Sp på kommunenivå. For Sp er det ille nok i seg selv å miste ordførere. Nederlaget blir enda verre når vervene går til Høyre.
Og det er nettopp det som synes å være i ferd med å skje rundt om i kommune-Norge. For i takt med Sps tap av ordførerkjeder, vinner Høyre. Partiet puster nå Sp i nakken som det nest største ordførerpartiet. Og verst av alt for Sp: Høyres erobring av makt skjer først og fremst i distriktene.
Hvis de mange nye Høyre-ordførerne i distriktene er et tegn på at det gamle bunadshøyre er i ferd med å gjenoppstå som en maktfaktor, har Sp et problem. Ikke bare på lokalt plan.