Hans påfallende gode forhold til mannen som tillegges hovedskylden for det meste av Balkans lidelseshistorie på 1990-tallet, Slobodan Milosevic, provoserer både egne landsmenn og det internasjonale samfunnet. Faren for indre splittelse i Serbia er stor. Det samme er faren for tap av internasjonal sympati.To ganger i løpet av noen dager har Kostunica fått sviende kritikk for sin opptreden. Første gang lørdag da han på eget initiativ møtte Slobodan Milosevic til politiske samtaler der de to, ifølge det offisielle kommunikeet fra møtet «drøftet situasjonen i landet, i Kosovo, og forholdet mellom Serbia og Montenegro». Andre gang for et par dager siden fordi Kostunica fortsatt nekter å møte Haag-domstolens hovedanklager, Carla del Ponte, når hun i disse dager besøker Beograd.Det er ingen hemmelighet at den serbiske opposisjonsalliansen DOS, som vant en knusende seier over Slobodan Milosevic sosialistparti like før jul, er sterkt negativ til Den internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia. Likevel mener mange, særlig kretsen rundt påtroppende serbisk statsminister Zoran Djindjic at serberne må tøyle sin nasjonalisme for å komme inn i den vestlige varmen som er helt avgjørende for en demokratisk gjenoppbygging av landet.Kostunicas holdning til Milosevic er en hån mot de hundretusener av mennesker over hele Balkan som har lidd under Slobodan Milosevic' fanatiske, storserbiske nasjonalisme. Og mot et internasjonalt samfunn som fant det nødvendig å bruke militær makt for å stanse galskapen.Selv forklarer Kostunica sin holdning til Milosevic med at det er viktig å forholde seg korrekt til Sosialistpartiet og dets leder Milosevic, som tross alt ble Serbias største opposisjonsgruppe etter valget. Likevel får vi en ubehagelig mistanke om at det ikke bare er grunnlovseksperten og talsmannen for formell og riktig politisk prosedyre som taler. Lenge før han ble valgt, var Kostunica også kjent som en nesten like glødende serbisk nasjonalist som Milosevic. Hovedforskjellen mellom dem er virkemidlene.Den vestlige verden, også Norge, har bidradd med store midler — deriblant en motvillig krig - for å stanse Milosevic' systematiske ødeleggelse av mennesker og samfunn på Balkan. Det minste man burde forvente av mannen som deretter fikk muligheten til å gå løs på gjenoppbyggingen av det vanærede og ødelagte landet, var at han ikke motsatte seg kravet om et internasjonalt rettsoppgjør mot hovedaktørene bak grusomhetene.Med sin demokratiske, serbiske nasjonalisme var Vojiaslav Kostunica muligens rett mann til rett tid. En av de få som politisk kunne seire over Milosevic. Men mye tyder på at han neppe er den rette til å fullføre Republikken Jugoslavias inntreden i det moderne Europas stuevarme.