For vel har partiet maktet å få gjennomslag for mange av sine, samt Senterpartiets og Venstres, merkesaker, men for øvrig er det en svinebinding til Arbeiderpartiet som preger dette forliket.I Arbeiderpartiet feires forliket som en seier for sosialdemokratiet, mens Høyre og Fremskrittspartiet har fått blinket ut hovedmotstanderen ved neste valg, det blir forlikskameratene, Arbeiderpartiet og sentrum. Det er en situasjon Kristelig Folkeparti bør føle beklemmende. For hvor er det nå blitt av Valgerd Svarstad Hauglands kristendemokratiske linje? Det er ikke mye igjen av den kristendemokratiske ambisjonen som partiet forsøkte å utstyre seg med i regjeringsposisjon som en invitt til velgere på høyresiden av norsk politikk.I jakten på kortsiktig budsjettgevinst synes KrF å ha forrådt sitt eget ideologiske strev for å bli det brede, moderate folkepartiet som kunne samle større velgerstøtte enn hva det gamle, tradisjonsbundne KrF noensinne maktet. Nye KrF svingte seg opp på å gi verdian' en så bred borgerlig forankring foran valget i 1997 at det ga en alvorlig nesestyver til Høyres ambisjon om å ha klippekort på å være partiet for dannelsesborgerskapet.Vi aner at ingen gleder seg mer over KrFs favntak med Arbeiderpartiet enn nettopp Høyre. Det skal ikke bli lett for Kjell Magne Bondevik å vinne tilbake omdømmet som den som vil videreutvikle KrF som det kristendemokratiske alternativ. For ser vi til de land der kristendemokratiske partier er sterke, som Tyskland, Belgia og Italia, har de nettopp profilert seg som et alternativ til venstresiden og sosialdemokratiet, for Italias vedkommende også som alternativ til kommunismen.Hva det norske kristendemokratiet skulle være et alternativ til, er ikke godt å få øye på. Vi fastholder det vi alltid har ment, at sentrumsalternativet kun har vært et reelt alternativ i norsk politikk i helt spesielle situasjoner, i 1972 fordi Arbeiderpartiet ble rammet av en krise etter EF-avstemningen, i 1997 fordi Thorbjørn Jagland påførte Arbeiderpartiet en styringskrise gjennom sitt berømte krav om 36,9 prosent av stemmene for å regjere videre.Det finnes ikke noen andre varige alternativer i norsk politikk enn dem som representeres av en høyre— og en venstreside. Derimot finnes det andre politiske poler og interesser som kan kreve sitt når anledningen byr seg. På dette markedet er KrF og Bondevik dyktigere enn de fleste. Men i år har Bondevik trolig vært så dyktig at han har lurt seg selv. Eller hva mener den kristendemokratiske ideologen fremfor noen i partiet, Janne Haaland Matlary, om hopehavet med Arbeiderpartiet? Hun bør i alle fall føle seg lurt.