Det er burde den være ved jernbanen også. Det er fryktelig å tenke på at så vel Jerbaneverket som NSB, Jernbanetilsynet og Samferdselsdepartementet har visst at sikkerheten ved flere av jernbanestrekningene våre ikke har vært hva den burde være.Men at det sto så slett til med Jernbaneverkets systemer som granskingskommisjonen avslører, kommer likevel som et sjokk. Dette er både uverdig og umoralsk. Det er for så vidt registrert at Jernbaneverkets direktør, Steinar Killi, legger seg flat for kritikken. Spørsmålet er om det holder. Jernbaneverket trenger en kulturendring, og da er det ikke mye hjelp i å høre at en som har vært med på det meste i norsk politikk og i norsk samferdsel, lover bot og bedring. Da behøves det nye koster for å feie ut den gamle kulturen.I bunn og grunn rammer kommisjonens kritikk hele jernbanesatsingen i Norge. De mindre trafikkerte banestrekningene våre har ikke fått den oppgraderingen de trengte for å kunne holde et akseptabelt sikkerhetsnivå. Det blir av Killi forklart både på den ene og den andre måten, men skyldes dypest sett at det ikke har vært en prioritert oppgave. De største jernbaneressursene de siste årene er blitt slukt av milliardprosjektet Gardermoen.Slik sett kaster granskingskommisjonens rapport lange skygger helt opp til samferdselsdepartementets politiske ledelse på 90-tallet. Det er ikke rimelig å laste departementets tidligere ledelse for enkeltheter ved togavviklingen på Rørosbanen, men det er rimelig å anklage den for å ha godtatt togtrafikk under forhold som aldri skulle ha vært akseptert.Sett i ettertid er det mye som taler for at Rørosbanen burde ha vært stengt av sikkerhetsmessige grunner slik forholdene var. Det er i siste instans departementets ansvar at dette ikke ble klarlagt tidligere at sikkerhetsrisikoen var så stor som den faktisk var.Det er mye som har gått galt ved jernbanene de siste årene. Mye av det skyldes at det lenge har foregått en nedprioritering av jernbanen som kommunikasjonsmiddel. Dernest har det skjedd en rasjonalisering og effektivisering av driften uten at den teknologiske utviklingen på sikkerhetssiden har holdt tritt. Dermed har enkelte banestrekninger, som Rørosbanen, rett og slett blitt for farlige. I slike tilfeller er det bedre å være tydelig på hva man vil. Ønsker vi jernbanedrift på en strekning, må det investeres deretter. Når investeringene uteblir, er det eneste riktige å legge ned driften. Særlig når fortsatt drift i siste omgang også krever liv.