Fylkeskommunen opprettholdes av indremedisinske grunner i enkelte politiske partier. Det er frykten for hva det store tillitsmannskorpset som beiter på fylkeskommunale bein og godtgjørelser vil lage av opprør om matmoren deres blir vedtatt fjernet, som holder fortsatt liv i fylkeskommunen.Og denne frykten er trolig mest utviklet i Arbeiderpartiet. Det har vi fått demonstrert i disse dager av kommunalminister Sylvia Brustad, som har laget tidenes politiske mageplask. Et mageplask hvor selv allegorien om løven og skinnfellen blir for puslete.Da regjeringen Stoltenberg overtok med programerklæringen om å fornye den offentlige sektor, manglet det ikke på djerve utsagn om hvor hardt man kunne tenkes å gå til verks når det gjaldt fylkeskommunen. Fra ledende hold i partiet og regjeringen ble det bedrevet høyttenkning som varierte fra at fylkeskommunen burde legges ned til at antallet fylkeskommuner burde reduseres sterkt. Selv flertallet i Wilhelmsen-utvalget, som utredet en ny regionstruktur, havnet på 10-15 regionfylker. Og Wilhelmsen-utvalget skal ikke beskyldes for å ha vært besatt av revolusjonære barrikadestormere.Men sist uke endte Arbeiderpartiets ambisiøse mål om å forenkle og fornye den regionale forvaltningen med tomme ord. Kommunalminister Sylvia Brustads «reform» er et pinlig dokument som reformprogram betraktet. Og vi begriper ikke at regjeringen tør fremme et forslag som er så i utakt med det reformbehov som eksisterer på det regionalpolitiske nivå i Norge. Kommunalminister Brustad har ikke engang tort å foreslå en eneste endring i fylkeskommunestrukturen, men overlater det til «frivillige prosesser».Å kalle flyttingen av noen arbeidsoppgaver og funksjoner fra fylkesmannen til fylkeskommunen for en styrking av demokratiet og hevde at det gir fylkeskommunen økt demokratisk legitimitet, er ren demagogi.Faktum er at etter at sykehusene blir overført til staten, er fylkeskommunene tappet for meningsfullt innhold. I hvert fall innhold som kan rettferdiggjøre at man opprettholder 19 fylkeskommunale byråkratier med et vidløftig politisk apparat rundt seg. Og vi kan se for oss de konfliktene som vil oppstå når fylkeskommunen gjøres til «overkommune» i planleggingssammenheng og som politisk organ skal godkjenne eller underkjenne kommuneplanene.Det paradoksale er at samtidig som Sylvia Brustad demonstrerer sin handlingslammelse når det gjelder fylkeskommunen, kjører Jørgen Kosmo sitt tøffe omstillingsprogram i staten, hvor Statens vegvesen, aetat, SND, politi og ligningskontorer er gjenstand for drastiske strukturendringer på lokalt og regionalt nivå. Kosmo tør der Brustad tier.