Fire milliarder ekstra vil regjeringen gi kommunene. En milliard her og en milliard der, i den store budsjettsammenhengen er det galt å si at det blir penger av slikt. For den norske kommunesektoren kan sluke alt den blir budt. Men regjeringens utgangsbud på tre milliarder ekstra til kommunene ble etter sigende plusset på med en milliard etter et opprør i stortingsgruppen i Arbeiderpartiet på torsdag. Så spørs det om det holder. For den nyss avgåtte kommunalminister, Senterpartiets leder Odd Roger Enoksen, har allerede bebudet at fem milliarder er det minste han kan gå for.Store tall flyr fort gjennom luften når kommunenes tarv skal stettes. Som store ord gjør det når kommunenes elendighet skal utmales. Derfor er det så vanskelig å forholde seg til kommuneøkonomi. Bedre blir det selvfølgelig ikke av at mange av dem som deltar ikke skjønner hvordan det kommunale inntektssystemet er bygget opp. Om vi har noen kommunaløkonomisk samtale gående i Norge i dag, kjennetegnes den dessverre av at deltakerne snakker forbi hverandre.Derfor er et av de mest interessante utspillene som kommunalminister Sylvia Brustad kom med i Stortinget i går, det som går på å etablere en samarbeidsordning med Kommunenes Sentralforbund om kommunal økonomi og oppgaveløsning. Etter hvert bør et slik samarbeid blir fastere og få preg av forpliktende forhandlinger om de økonomiske rammene mellom stat og kommunesektor.For det står ikke til å nekte at begge parter har svin på skogen. Staten har vedtatt reformer, psykiatrireformen og seksårsreformen kan være tjenlige eksempler, som tynger kommunebudsjettene mer enn noen i dag vil forsvare. Kommunene på sin side har ofte opptrådt ansvarsløst og tatt på seg oppgaver de burde vite ville føre dem ut i store økonomiske problemer. Den eneste måten å løse dette problemet på er å binde stat og kommune sammen på en mer forpliktende måte enn hittil.Det andre interessante signalet fra Brustad går på fordelingen kommunene imellom. Hun viser vilje til å komme de av landets kommuner i møte som, til tross for et godt lokalt skattegrunnlag, er blitt fattigkommuner. Men omleggingen går for langsomt. Først i 2007 vil fordelingsendringen slå inn for fullt, dersom det da ikke i mellomtiden er inntrådt noe nytt opprør i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. For det står ikke til å nekte at når det gjelder kommuneøkonomi og -struktur, har skuffelsene over tilbakeslagene vært flere enn gledene over seirene de siste årene. Mange kystkommuner på Sørlandet er av denne typen. De driver billigst i landet og har god vekst i folketallet. Likevel får de ikke endene til å møtes. Dette er et strukturelt problem som det er statens oppgave å løse, ikke ved å bevilge flere penger, men ved å se til at rettferdighet skjer fyllest.