Å være langsint er sjelden noen positiv egenskap. Den vestlige verdens sanksjonspolitikk overfor land og regimer som krenker menneskerettigheter eller andre «overnasjonale» regler for anstendig adferd, kan virke mot sin hensikt dersom den drar urimelig langt ut i tid.Sanksjonene mot Saddam-regimet i Irak er ett eksempel. Sanksjonene mot Milosevic-regimet i eks-Jugoslavia et annet. I begge tilfeller er det påvist at det er den aller svakeste delen av befolkningen som rammes mest av sanksjonene når de trekker ut i tid, mens lederne profiterer på dem, både økonomisk og politisk.Også EUs, og Norges, politiske boikott av Østerrike, begynner å miste sin kraft. Vi mener alle de tre eksemplene har vært riktige som en markering av verdier det ikke kan kjøpslås om. Men like viktig er det å være villig til å revurdere slike virkemidler når tiden er moden for det. Ellers får det hele mer preg av langsinthet enn av en gjennomtenkt politisk handling.