Et nederlag som under normale omstendigheter ville ha ledet til et opphold i partiets tankeverksted med dertil hørende nedhøvling av feilslåtte strategier, etterfulgt av konstruktiv politisk snekring. I stedet takket Lars Sponheim ja til invitten fra Høyre og KrF, og Venstre påtok seg den ansvarlige, men anonyme rollen som «lim» mellom to større regjeringspartnere. På denne måten sikret partiet en borgerlig regjering, men hva de selv har å vinne er langt mer usikkert. Venstre kunne trengt en omgang i snekkerboden. Det begynner å bli pinlig lenge siden de markerte seg på enkeltsaker av betydning, og behovet for å tydeliggjøre egen politikk synes åpenbar.Etter hundre dager i regjering er det symptomatisk at mens politiske kommentatorer er opptatt av å analysere i hvilken grad KrF tar skade av livet i skyggen av Høyre, har knapt noen nevnt hvilke konsekvenser samarbeidet har for Venstre.Men om det har vært stille i Venstre, tyder det siste døgnets hudfletting av Lars Sponheim på at det har skyldes den beryktede stillheten før stormen. Nestleder Aud Folkestad åpnet ballet da hun trakk seg som nestleder i går og kvitterte med en knusende kritikk av partilederen. Folkestad anklaget Sponheim for en nærmest total ansvarsfraskrivelse i forhold til partiorganisasjonen. I dagens avis får hun støtte fra begge fylkeslederne i Agder. De representerer trolig et skred av misnøye over måten Sponheim leder partiet på.Ifølge Folkestad har ikke Sponheim innkalt til ett eneste møte med partiledelsen etter regjeringsdannelsen. Hvis så er tilfelle har grasrota all grunn til å være misfornøyd med partilederen. Det holder å minne om hvordan Arbeiderpartiet har lidd under Jaglands fravær som utenriksminister, og hvordan Høyre høstet på at Jan Petersen pleide organisasjonen systematisk i lang tid før høstens valgseier.Med siste valgresultat friskt i minne, vil det være helt avgjørende for partiets fremtid at de makter å gjenreise tilliten hos større velgergrupper.Det er derfor et tungt ansvar som hviler på Sponheims skuldrer. Han må utmeisle en strategi som kan vekke engasjementet og begeistringen for Venstres politikk både blant velgerne og i egne rekker. I en slik situasjon har ikke Sponheim råd til å nedprioritere partiorganisasjonen til fordel for arbeidet i regjeringen. Det er derfor viktig at han nå tar uroen i egne rekker på alvor.Kanskje behøver Lars Sponheim en påminnelse om at han trenger både parti og velgere i ryggen for å være statsmann. Og at Venstre-velgere ikke vokser på trær — om partilederen har landbrukshøgskolen aldri så mye.