Etter 11. september 2001 har det hastet for USA å komme opp med en strategi som er på høyde med det nye trusselbildet verden står overfor.I etterkrigsårene sørget terrorbalansen mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen for stabilitet. Oppdemming og avskrekking var den amerikanske strategiens pilarer i femti år. Nato utgjorde en viktig del av denne strategien, fordi et samlet Vest-Europa demmet opp mot fienden i øst. Men Nato-alliansen er kun konstruert for forsvaret av Europa og nærområdene, og pakten har i utgangspunket ikke hjemler for å delta i krigshandlinger andre steder. Dette gjelder også for Irak-krigen fordi den innledes uten at noe Nato-land er direkte angrepet. Det strategiske problemet etter 11. september er at den nye fienden lever i skyggene av verdenssamfunnet. På tvers av kulturer og landegrenser. I små celler i og utenfor Natos områder. Inntil 11. september hadde ikke USA noen strategi for hvordan de skulle sikre seg mot terrornettverk som al-Qaida. Det vi ser begynnelsen på i dag er en strategi som på norsk kalles forkjøpsangrep. Ideen er å ødelegge nettverkenes slagkraft før terroraksjonene kommer.Hvorvidt dette er en heldig strategi, er altfor tidlig å si. Men uenighetene vi har sett både i Nato, FN og EU viser at den ikke er uproblematisk. Det skyldes først og fremst at strategien så langt bygger på subjektive vurderinger av et fiendebilde i stadig endring. At Taliban-regimet i Afghanistan kunne regnes som fiende var relativt opplagt, fordi regimet støttet Osama bin Laden. Mer problematisk er det å bli enige om hvorvidt Saddam Hussein utgjør en tilsvarende trussel. Det er fortsatt høyst tvilsomt at han har atomvåpen, hans militære slagkraft er betydelig svekket etter Golf-krigen i 1991, og det er bekreftet at han ikke har noen forbindelse med Osama bin Laden. Bin Ladens terrornettverk hadde i hovedsak base i Saudi-Arabia, uten at USA har utpekt dette landet som potensielt bombemål.Det vi er vitne til i disse dager er derfor en fremtidig militær strategi som fortsatt er i støpeformen. Som eneste hypermakt vil USA fortsatt være avhengig av sterke allianser, om ikke militært, så økonomisk. Derfor vil det i løpet av de nærmeste årene tvinge seg frem løsninger som er mindre omtvistelige enn dagens strategi om såkalt forkjøpskrig. Irak-krigens utfall vil trolig gi en pekepinn på hvem som inngår i de nye alliansene og hvor varige de blir. At strategien om forkjøpsangrep overlever i femti nye år, er høyst tvilsomt.