At USA likevel kommer til å angripe Irak i løpet av de nærmeste dagene, tyder på at agendaen for Irak-konflikten ikke bare er frykten for masseødeleggelsesvåpen. Den siste ukes utvikling i Irak-konflikten har avdekket at avvæpning ikke har vært det eneste målet for den amerikanske regjeringen. Likevel er det dette som er blitt fremført som hovedargumentet for en krig mot Irak i FN.Trolig var Bush' mål allerede i utgangspunktet å fjerne despoten i Bagdad. Ikke bare fordi han utgjør en militær trussel, men også fordi han ikke er tilstrekkelig USA-vennlig og kan ødelegge landets stilling i den oljerike regionen.FN kan ikke støtte en slik krigsoffensiv uten at det ligger sterke folkerettslige føringer til grunn. Det har flertallet i Sikkerhetsrådet konkludert med at det ikke gjør, Saddam Husseins tvilsomme rulleblad til tross. At USA har endret sine argumenter overfor FN etter hvert som motforestillingene mot et angrep har dukket opp, vil neppe bidra til å legitimere det som skjer overfor verdenssamfunnet.Slik det ser ut i dag, er det kommende angrepet mot Irak et første ledd i en omfattende plan for politisk endring i Midtøsten. Hvis så er tilfelle, har USA gjennom hele denne vinteren mer eller mindre ført verdenssamfunnet og FN bak lyset. De har ønsket å skyve FN foran seg, som en del av en plan de har holdt mer eller mindre skjult for sine diplomatiske venner og allierte. Irak skal ikke avvæpnes, det skal okkuperes og sikres nytt USA-vennlig styre og stell. I enden av tunnelen ser USA for seg at de skal bygge et Irak som kan bli en modell for omstrukturering av hele regionen. Og først i ellevte time kom USAs ønske om varige endringer og løsningen på palestinaproblemet på dagsordenen. Dette er helt andre spørsmål enn det FN har forsøkt å finne løsninger på de siste månedene. At denne krigen oppleves som en ren provokasjon i store deler av den arabiske verden, vil kunne skape store problemer for det som skal skje i krigens kjølvann. Slik sett er situasjonen en annen i Midtøsten foran denne krigen enn den var foran Golfkrigen i 1991. Selv om de arabiske lederne ser ut til å være villig til å ofre Saddam Hussein ved ikke å støtte ham, reagerer mange med vrede på det som er i ferd med å skje. Dette kan gi næring til ytterliggående islamske grupper som kan bli like vanskelige å kontrollere som den terroristorganisasjonen krigen også tar sikte på å knekke.Slik situasjonen har utviklet seg, følger Norge nå en konsekvent utenrikspolitisk linje ved ikke å støtte krigen. Vi holder fast ved FN-sporet. Tiden som kommer handler ikke bare om FNs fremtid, men om det i det hele tatt skal være noe spor å følge for verdens Forente Nasjoner i årene som kommer.