Det er en alminnelig og vedtatt oppfatning at tradisjoner skaper trygghet. Julesangene er en del av julemåneden; men etter hvert har melodiene overtatt. De fungerer som bakgrunnsmusikk, blant annet i travle handlegater. Tekstene er det verre med. Barn utsettes for så mye annen påvirkning at mange i dag snaut nok kjenner tittelen på gamle kristne julesanger. Vi som er godt voksne lærte de fleste av dem utenat, i hvert fall noen vers. Jeg har minner om endeløse ganger rundt juletreet, med øynene klistret på gavehaugen og alle lysene, og sangene som aldri tok slutt. Jeg husker julaften hos besteforeldrene, der stort og smått var samlet. Ingen skulle utelates. De voksne kunne alle versene, og noen sanger hadde mange. Farmor leste juleevangeliet, de sang igjen, og så skulle juletorsken spises. Torsk var det nest verste jeg visste. Aller sist kom utdelingen av gaver. Likevel står barndommens julekveld i et fortryllelsens skjær, kanskje nettopp fordi de voksne insisterte på å gi julen et innhold og en tradisjonell disiplin, utover presanger. På hjemveien kunne jeg gråte fordi det var så lenge til neste julaften..Barndommens forståelse av julesangene var et kapittel for seg. Det var en kilde til årelang undring at «Glade Jul»s engler skulle dale ned i skjulet i bakgården. Hva gjorde de der? Hvor ofte jeg kikket ut før jul, så jeg aldri en eneste engel, bare husverten Ljosland gå fram og tilbake. Utenfor huset sto to prektige lønnetrær. Hvorfor jomfru Maria skulle føde Jesusbarnet oppe i treet var også en gåte, men vi sang «en fattig jomfru satt i lønn og fødte himmelens kongesønn». Englene og jesusbarnet var visst flere steder enn i stallen. Utallige barn har på samme måte undret seg og tolket julesangene og tatt dem videre med som smilende erindringer.Den mest høytidelige var likevel salmen «Deilig er jorden». Den kom etter juleevangeliet, og da sto vi, de voksne med tårevåte kinn. Min mor ved pianoet la ekstra kraft på pedalene, og det var så vemodig vakkert at jeg sto på tåspissene i ren julesalighet, med presangene under treet i øyekroken.Hvem kjenner ikke — om bare restene av - sitt religiøse gen presse på når de tar del i «Deilig er jorden». Når stemningen forsterkes, som under et kirkehvelv, er det nesten bare de uten musikalsk gehør og de som er genetisk vaksinert mot religiøs påvirkning som ikke kjenner sjelen løfte seg mot noe utenfor en selv.«Deilig er jorden» er likevel ingen julesang, men en pilgrimssalme fra middelalderen. En mektig melodi og en tekst med evige perspektiver har resultert i en salme som har overlevd i sjuhundre år og til og med forsterket sin betydning i vår tid. Det er en tekst som setter seg fast: «Tider skal komme. Tider skal henrulle. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer tonen fra himmelen». Den treffer de fleste, også de uten spesiell religiøs tilknytning. I dag følger ettertanken salmen «Deilig er jorden» og «gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang». Er jorden lenger så deilig, og hvor ble de fagre rikene av? Vel har vi aldri hatt det så materielt godt tidligere, og vitenskap og teknologi har frembragt tidligere utenkelige forbedringer for menneskers liv og helse. Det paradoksale er da at den teknologiske utviklingen også har satt fart i en global forurensing som truer med å skade klodens miljøer uopprettelig. Tusenvis av arter dør ut; fisk og andre sjødyr forsvinner i alarmerende tempo på grunn av overfiske eller forgiftning. De vakreste landskaper ødelegges for alltid, for å tilfredsstille menneskers grådighet og umettelig begjær etter å berike seg selv. Nå påvirkes og forverres klimaet i en fart som skremmer alle, bortsett fra de mest ignorante grupperingene som fortsatt holder høy sigarføring, med kong Ludvig den femtendes ordtak: «Etter oss kommer syndfloden»Heldigvis øker den generelle forståelsen for at den skremmende utviklingen krever hurtig politisk handling. De fleste vil bidra, men fristelsen til å beholde livets behagelige sider er ofte sterkere enn viljen til å velge noe bort. Derfor sitter de fleste av oss enn så lenge med julemat til opp over ørene og hundre gaver til glede for seg og de nærmeste. Slik har vi havnet på vrangsiden av det som i utgangspunktet var hensikten med å feire jul: Plikt til og glede ved å gi til dem som ellers ikke har mye å glede seg over. Det å være et lys i mørket er i kristen regi symbolisert ved julestjernen og barnet i krybben. De som makter å ta den forståelsen inn over seg og handle etter det, bidrar til å gi juleevangeliet sin enestående livskraft.I dag deltar de fleste av oss i en julefeiring på avveie. Den materielle orgien overtar mens jesusbarnet skyves i bakgrunnen, med hederlige unntak for julespillene. Selv kirken prioriterer konserter for dem med ryddig økonomi, slik at disse kan få litt åndelig glasur på toppen av det verdslige. Når ble det forresten anerkjent som god kristen skikk å kreve inngangspenger til Guds hus? I år utelates julens budskap i NRKs julekalender for barn, av hensyn til mindretallet. Hvilket mindretall? Muslimer reagerer ikke mot religionsutøvelsen, men mot mangelen på den, det vil si etter deres mening, vårt materialistiske og gudløse samfunn. De tilber Abrahams Gud, praktiserer Moseloven og regner Jesus, ifølge Koranen født av en jomfru, blant profetene. Det er ikke religiøst troende som skremmes av barnet i krybben. Spørsmålet blir hvorfor julebudskapet oppfattes så kontroversielt at det fjernes fra fjernsynets julekalender. Dette mirakelet av en fortelling skader ingen, men har gitt utallige håp og appellerer dessuten til våre beste egenskaper; når den lykkes i å bringe videre dette håpet, og gleden ved å ofre seg for andre. Det bærer de mange medhjelpere i hjelpeorganisasjoner og menigheter vitnesbyrd om, når de arbeider overtid for å hjelpe ensomme og utstøtte i inn- og utland til jul. «Deilig er jorden» er skrevet i samme ånd, og så lenge den har livskraft, har salmen det også.