I et intervju med Dagbladet i går lufter Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen ideologiske tankegods som han også tidligere har budt på, men da bare i brokker. Nå tar Hagen et slags generaloppgjør med Fremskrittspartiets liberalistiske linje i økonomien mer allment. Han vil mobilisere det offentlige som stor kapitalaktør, og begrunnelsen er at det er viktig å sikre mer norsk eierskap i en globalisert økonomi.Forløperen til denne posisjonen fant vi i Fremskrittspartiets underlige partnerskap med Arbeiderpartiet om utviklingen av Fred Olsens IT-prosjekt på Fornebu der Øystein Hedstrøm og Kjell Opseth havnet i felles lag. Den gang sa Hagen at partiet hans kanskje hadde noe å ta igjen når det gjaldt å tenke næringspolitikk; nå har han presisert hva han selv har kommet frem til. Så gjenstår det å se hva partifellene hans vil, om de følger Hagen på veien mot mer nasjonalt eierskap.Hagens posisjon er underlig når vi ser den i lys av hans egen fortid, som norsk næringslivsleder med internasjonal erfaring og som en forkjemper for liberalistiske prinsipper. Men det betyr likevel ikke at den er ulogisk. Det finnes en lang tradisjon innenfor både det europeiske og det internasjonale høyre for å tenke nasjonalt og proteksjonistisk om økonomi. Vi har sett det i Frankrike gjennom hele etterkrigstiden, vi så det i Spania under Franco, vi har sett det i Japan, og vi har sett det i Latin-Amerika, særlig på 1950-tallet.Ofte har imidlertid en slik nasjonalt orientert høyrepolitikk i økonomisk henseende gått hånd i hånd med en generell skepsis til liberale verdier og til for mye internasjonalt samkvem. I fransk tradisjon artet det seg som en motstand mot amerikansk økonomisk dominans og en tiltakende engelskspråklig innflytelse i internasjonalt kultur— og samfunnsliv. I denne motstanden mobiliserte ikke minst tidligere president Charles de Gaulle den franske staten som en tung økonomisk aktør. I det nye europeiske høyre, slik det representeres av f.eks. Jørg Haider og Jean Marie Le Pen, går bekymringen for en sterk nasjonal økonomi sammen med utstrakt fremmedfrykt og økende motstand mot EU. I den sammenheng er det et interessant trekk i bildet at EU-begeistringen i Fremskrittspartiet også har kjølnet betraktelig de siste årene, og fremmedfrykten har partiet som kjent alt inne. Spørsmålet blir derfor om Fremskrittspartiet lenger på noe samfunnsområde kan sies å innta liberale standpunkter. Det kan synes som det nå først og fremst er blitt et parti for de fryktsomme av hjerte, og at reelle og innbilte trusler fra utenverdenen i stigende grad styrer politikkutformingen.Det gir i så fall ikke partiet mye å bidra med i norsk politikk for årene som kommer. Norge har alltid vært vendt mot utlandet. Vi har en verdens mest åpne økonomier, og etter at oljealderen tok til, har dette bare blitt ytterligere forsterket. Det er faktum som også må finne sitt politiske gjensvar på alle samfunnsområder. I så måte er det skuffende å se at Hagen vender fremtiden ryggen.