Nærmere 400 medlemmer av menighetene var torsdag kveld innkalt til møte hvor det ble orientert om saken, som skriver seg tilbake til 1987. En ungdomsleder skal ha forgrepet seg på en jente som den gang var under den kriminelle lavalder. Jenta var aktiv på Vennesla Bedehus og i Frikirken. Mannen, som var 21 år da overgrepet skal ha skjedd, har inntil nå vært frivillig ungdomsleder.
Det har vært mye fokus på seksuelle overgrep i kristne miljøer. Det er kommet fram at det har vært — og er - mye unnfallenhet i slike saker, og motvilje mot å ta dem opp. Kritikken som er fremkommet mot å dysse ned alvorlige overgrep i kristne sammenhenger, er derfor berettiget.
Om dette er bakgrunnen for at menighetsledere på Vennesla fant grunn til å reagere så kraftig, er uvisst, men det kan være noe av forklaringen. At de ville vise for omverdenen at slike overgrep tas på alvor. Likevel finner vi grunn til å stille spørsmål ved hvordan saken er håndtert. Det var ansvarlige i Normisjon som anmeldte saken til politiet, selv om de måtte vite at den var strafferettslig foreldet, og kom til å bli henlagt. I tillegg innkalte de til allmøte for å orientere medlemmene.
Ledelsen må tåle kritikk for å ha gått til politiet med en sak de på forhånd måtte vite kom til å bli henlagt. Samtidig er det vanskelig å forstå at massemønstringen torsdag kveld kan være det rette forum for å rydde opp i en slik sak. At medlemmene ble innkalt, forklares med at en ville unngå ryktespredning. Vi tror møtet i stedet bidrar nettopp til sladder og flere rykter. Og at medlemmer som ikke visste mannens navn, kunne komme fram og få hvisket navnet i øret, demonstrerer en oppsiktsvekkende og hjelpeløs form for kommunikasjon..
Vi kan ikke skjønne annet enn at det måtte ha vært andre og klokere måter å løse denne saken på, uten at alvoret i den ble borte. Nå har imidlertid skaden skjedd, og vi tror det blir en ekstra påkjenning både for de to involverte og deres familier å håndtere dette i fortsettelsen. Ikke minst det angivelige offeret. Vi får håpe lederne i Normisjon og Frikirken på forhånd har tenkt grundig gjennom konsekvensene av den veien de valgte. Fortielse og neddyssing er en uting, men i denne saken kan det virke som Normisjon og Frikirken har falt i den andre grøften, hensynsløs og ubarmhjertig åpenhet.