«Pass for dørene – dørene lukkes», sang bandet Visvas for oss som var barn på 70-tallet. Pass for hunden også, hunden er løs.
En av dørene jeg passer litt på, har blitt lukket i vinter. Det har konsekvenser for den demokratiske utviklingen i byen Kristiansand, og potensielt skadevirkninger utover i regionen vår. Jeg må nesten bry dere med dette. Og jeg må få utfordre Tor Utsogn, Jørgen Kristiansen og Arvid Grundekjøn som hadde ansvaret da det skjedde.
Døren er fortsatt lukket, og dette har skjedd på deres vakt.
Under Bjørg Wallevik og Per Sigurd Sørensen var Kristiansand kommune på noen områder langt fremme i spørsmål om åpenhet i forvaltningen. Det ble allerede i 1998 etablert en søkbar, elektronisk postjournal, som journalister og andre borgere kan bruke til å følge med på saker vi er interessert i.I 14 år har denne blitt fylt med til sammen over en million brev, og den utgjør et godt verktøy for enhver bedrift eller organisasjon, nabolagsaktivist eller journalist som vil undersøke historikken i en sak som har vært til behandling i kommunen.
Det finnes andre som nå er foregangskommuner på åpenhet i forvaltningen. Lokalt vil jeg trekke fram Lillesand. Ellers i landet ser folk mot Bergen og Oslo. I likhet med Kristiansand har de gått over til digital dokumentbehandling i kommunen. Det er effektivt og sparer penger. Men i motsetning til Kristiansand går disse langt i å gjøre informasjonen tilgjengelig for borgerne sine.
Vi har en rådmann i Kristiansand som har snakket varmt om åpenhet. Noe har vært bra, og et lyspunkt var altså denne søkbare postjournalen. Man fikk ikke fram innholdet i brevene ved å søke her, men det var lett å bestille og man fikk nok informasjon til å kunne vite hva man skulle be om.
Det vil si, man gjorde det. Helt til januar 2013. Da ble den stengt.
Først dukket det opp en feilmelding på kommunens nettsider om at portalen skal komme tilbake straks noen tekniske problemer er løst. Men ukene og månedene har gått. Og nå er det klart at kommunen har ønsket å fjerne muligheten for søk i sakenes historikk fra den åpne løsningen. Det nye systemet vil kun inneholde tre måneders historie. Vil du vite mer, må du pent be noen på Dokumentsenteret lete for deg.
Jeg skrev en artikkel nå i april som handlet om Vestre Strandgate 4, en tomt Kristiansand Eiendom håper å selge når den er regulert til nytt kontorbygg snart. Problemet er at denne tomten ble ekspropriert i år 2000 av kommunen for å bygge teater der. En investor, Torstein Tvenge, har tapt et millionbeløp på saken. For å skrive historien om denne saken, kunne jeg tidligere selv funnet referanser til alle relevante dokumenter. Når postjournalen er stengt, måtte jeg ta fem telefoner med ulike ansatte i kommunen for å få dem til å søke for meg og finne saksnumrene. Deretter måtte jeg sende en skriftlig bestilling til det interkommunale papirarkivet på Gimlekollen, og vente tre dager før jeg fikk tilgang til brevene ved personlig oppmøte, i en kameraovervåket lesesal.
Det har blitt betydelig mer tungvint å kikke kommunen i kortene.
Et annet eksempel er utbetalingene fra Kristiansand kommune til Shalams omsorgsarbeid. Da kommunerevisor i høst kritiserte kommunen for regelbrudd og kameraderi, var det interessant for Fædrelandsvennen å sjekke korrespondansen. I en slik sak, der kommunen selv er utsatt for alvorlig kritikk (som riktignok ble moderert senere) er det en fordel med åpne postjournaler. Skal man undersøke noe i denne saken nå, må man altså be kommunen, som var gjenstand for kritikken, om de kan bruke tid på å søke fram dokumentene for oss. I denne saken var konfliktnivået høyt, også mellom avis og kommuneledelse. Da bør slikt være åpent.
Det sier seg selv at antallet innsynsbegjæringer har gått ned, noe kommunen kan bekrefte. Det har blitt betydelig mer tungvint å kikke kommunen i kortene, både for oss journalister og andre borgere.
Slik blir lukking av postlistene et hinder for politisk opposisjon, så vel som en kritisk undersøkende presse.
Kommunen henviser til en retningslinje fra Datatilsynet om at lister med informasjon om enkeltpersoner ikke bør ligge søkbare i mer enn tre måneder. Motivet for å fjerne postlistene er sikkert godt. Men det gjøres mange gale ting med de beste intensjoner. Andre kommuner har også fulgt med på Datatilsynets oppfordringer, og de har klart å gjøre innsynsmulighetene enda bedre til tross for dette. Det handler først og fremst om god opplæring i hva som skal skrives i journalen.
Åpenhet er en sentral verdi i vårt politiske system. Alle partiene som har makten i Kristiansand kommune sier de er opptatt av dette. Likevel har de tatt et stort skritt i gal retning. Hvorfor?
Det oppstod en tilsvarende problemstilling da alle departementene, direktoratene og fylkesmennene laget sitt nye system «Offentlig elektronisk postjournal». Alle som legger informasjon inn i systemet, fikk beskjed om å gjøre det på en slik måte at det tåler å bli liggende søkbart på ubestemt tid. Det krever at man tenker seg om, men det gav en solid gevinst. På statlig nivå er norsk forvaltning i Europatoppen i åpenhet med denne løsningen.
På statlig nivå la man samtidig inn historikken fra de postlistene man hadde fra før, over i et lukket system. Der kan journalister få brukernavn og passord og søke som før. Dette løste pressens problem, men det innebærer en forskjellsbehandling.
Hvis man gjør dette i Kristiansand, vil slike som jeg lettere kunne drive med undersøkende journalistikk. Men næringslivet, frivillig sektor og den enkelte borger vil ha likevel ha mistet en viktig del av sin mulighet til å kikke kommunen i kortene.
Kjære Arvid Grundekjøn, Jørgen Kristiansen og Tor Utsogn. Jeg finner ikke spor av politisk behandling av denne saken. Jeg vet ikke om dere har ønsket dette eller om det har skjedd uten deres kunnskap. Men det har skjedd på deres vakt. Dere skylder byen en forklaring. Og dere bør legge om kursen før andre kommuner følger deres eksempel og lukker seg på samme måte.