"De norske stjernene har ikke taklet presset. De har ikke vært sterke nok mentalt." Slik har tidligere toppidrettssjef, Børge Stensbøl, forklart den svake norske OL-innsatsen så langt.

Håndballjentene har også klagd mye på det presset de konstant lever under, som følge av at hele nasjonen forventer gull.

Nå er det nå en gang slik at press er en del av idretten. Har man ikke mental styrke vinner man ikke gull i konkurranse med hele verdenseliten. Så enkelt er det.

Og mange av de som har feilet i disse olympiske lekene, har lykkes tidligere. Så det burde ikke være noe i veien med nervene. Men de har altså bukket under for presset en etter en. Eller så har de rett og slett ikke vært i god nok fysisk form.

Seks sørlendinger har så langt vært i aksjon i London. De har skuffet alle sammen. Katrine Lunde Haraldsen og Kristine Lunde-Borgersen virker begge å være på gang, men hittil i mesterskapet har de vært en skygge av seg selv.

Petter Mørland Pedersen startet bra sammen med makker Eivind Melleby, men seileren fra Arendal ble syk, og vips så var det bye, bye medaljedrøm.Martin Spinnangr og Tarjei Skarlund vant de to kampene de skulle vinne i gruppespillet, men var aldri i nærheten i åttedelsfinalen.

Odd Arne Brekne kom, skjøt, bommet, og reiste hjem.

Og så Ida Marcussen da. Denne ekstremt offensive jenta fra Vågsbygd, som foran hvert eneste mesterskap snakker om sin fantastiske form, men som gang på gang viser at hennes mål ikke står i stil til hennes evner. Én ting hadde hun og trener Lukas Udelhoven rett i da de spikret sin tiårsplan i 2002. 7000 poeng ville holde til OL-gull i London. Det var også dette hun skulle oppnådd denne helgen, ifølge tiårsplanen.

Hun endte med 5846 poeng og ble nummer 28 av de 32 som fullførte sjukampen. Hun var 1109 poeng bak suverene Jessica Ennis.

Det blir rett og slett pinlig når Marcussen og Udelhoven messer i vei om at hun egentlig kan så mye bedre. Handler det i toppidrett ikke om å levere i konkurranse?

Det hjelper ingenting hva hun presterer på treningsleir i marokkansk høyland eller i de franske pyreneene. Har man ambisjoner om å være en OL-utøver, må man innse fakta; det handler om å prestere når det virkelig gjelder. Når det telles poeng. Når stadion er full. Når millioner av tv-tittere ser på.

Hjemmefavoritt Ennis taklet presset på forbilledlig vis. Slik en OL-vinner skal.

Det gjorde ikke Ida Marcussen, ikke denne gangen heller.

Jeg er ikke i tvil om at hun bør skifte trener umiddelbart for å komme ut av den blindgaten hun nå er i. Hun må flytte til Oslo og komme seg inn under landslagets vinger.

Vil hun ikke det, må i hvert fall hun og Udelhoven søke impulser fra andre kompetansemiljøer.

Vil de ikke de, ja, så ser jeg ikke for meg at Ida Marcussen noen gang vil komme seg opp i verdenstoppen i sjukamp.

Nok om alle nedturene. Nå har vi sørlendinger tre håp igjen, foruten forventningene om at søstrene Lunde skal blomstre i sluttspillet. Våre tre håp inkluderer en kronprinsesse i lengde, Margrethe Renstrøm, som på en maksdag kanskje kan nærme seg pallen.

Men i første omgang handler våre gjenstående håp om to konger.

Om en padler som har ett gull, ett sølv og én bronse på sin OL-samvittighet.

Og om en spydkaster på jakt etter sitt tredje OL-gull på rad.

I dag får vi en indikasjon på hvordan Eirik Verås Larsen ligger an når han skal ut i innledende heat på K1 1000. Onsdag får vi se om Andreas Thorkildsen har fått orden på kroppen og om teknikken endelig sitter.

Det er nå OL virkelig begynner. De er nå medaljene skal sikres.

Måtte kongene takle presset.