Helsedirektoratet la nylig fram en rapport om behov for sterkere prioritering i helsetjenestene. Bakteppet er at behovene og mulighetene vil øke, mens pengesekken ikke gjør det. Derfor blir det behov for ytterligere effektivisering samt en eksplisitt prioritering. Helsedirektøren gir ingen smørbrødliste for hva som bør prioriteres ned, men peker på et par områder der han mener at norsk sykehusvesen i dag bruker ressursene feil.

Hensikten er å dra i gang den store, overordnede debatten om at prioriteringer er uunngåelige og nødvendige. Helsedirektøren ønsker å få befolkningen til å forstå at samfunnet framover må si nei til enkelte typer behandling.

Prioriteringer av denne typen foregår fortløpende, men de gjøres av den enkelte behandler. Nå ønsker helsedirektøren at slike vurderinger skal løftes ut i det åpne rom slik at hele samfunnet kan ta stilling til problematikken.

Prioritering er nødvendig, og debatten må tas i åpent lende.

Uten en åpen debatt og bevisste valg, vil vi få vilkårlige resultater der enkelte pasientgrupper prioriteres ned uten at noen har bestemt at det skal skje. Dette er uakseptabelt. På Sørlandet innebærer det at det ikke opprettes et tilbud for pasienter med ME eller kroniske smerter til tross for at Helse Sør-Øst har pålagt det.

Helsedirektøren mener at plikten til ikke å skade pasienten ofte overstyres av plikten til å handle, og påpeker at norske pasienter utsettes for medisinsk nytteløs, uverdig og svært ressurskrevende behandling som kan være i strid med prinsippet om forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Han utfordrer samfunnet til å tørre å stoppe meningsløs behandling tidligere, det være seg i kreftomsorgen, overfor eldre uten samtykkekompetanse eller folk som har vært utsatt for omfattende skader.

Han mener det haster med å få på plass et vurderingssystem for innføring av ny teknologi, samt at vi må diskutere hvorvidt Norge skal fortsette å tilby kostbar mammografiscreening. Han burde imidlertid også tatt med behovet for å diskutere hvilke følger sykehus— og avdelingsstruktur har på ressursbruken og for prioriteringene. Både smerte- og ME-pasienter kunne trolig fått et behandlingstilbud på Sørlandet dersom sykehusledelsen hadde prioritert pengebruken annerledes.

Prioritering er nødvendig, og debatten må tas i åpent lende.