Sjuende november 2003 var dagen for de første avisreaksjoner på Morgenbladets hovedoppslag i nr. 14. Over hele forsiden hadde avisen påstått at Karsten Alnæs hadde gjort seg skyldig i plagiatvirksomhet. Hans storverk i fem bind – «Historien om Norge» – ble i reklamen lansert som norgeshistorien fortalt med én stemme, Alnæs sin. Men verket var i virkeligheten blitt båret fram av flere; bare at noen/mange av disse var gjemt bort, all heder og ære til den ene, Karsten Alnæs.

Sjuende november ble starten for det vi kaller «Alnæssaken», som utviklet seg friskt gjennom resten av året 2003 og som ikke var ferdigkjørt før høsten året etter. Punktum ble satt med forlagsdirektør Geir Morks artikkel i Samtiden. Den var et oppgjør med kulturredaktøren i Morgenbladet, Jon Hustad, mannen som hadde fått saken på kartet.

Det er å merke seg at på Alnæssakens første dag var det forsvarere av Alnæs som var tydeligst i hovedstadens medier. Senere tok andre over, men akkurat den sjuende var tilhengerne i støtet. Alnæs hadde tidligere vært kulturredaktør i Dagbladet, og den sjuende kom hans tidligere kollega, Fredrik Wandrup, ham til hjelp. Han la seg i det ironiske toneleiet: «Morgenbladet blir en skandaleavis! I tabloidformat! Hvordan skal dette ende?» Påstått avskrift ble avfeid som småtteri.

Det var dog ikke Fredrik Wandrup som tok prisen sjuende november; den havnet så helt utvilsomt hos Aftenpostens Arnhild Skre. Hun var i redaksjonsstaben til den avis som redaktør van der Hagen hadde pekt ut som Nye Morgenbladets vekstområde; det var nemlig fra Aftenposten den ambisiøse redaktøren skulle hente sine nye, intelligente og samfunnsinteresserte lesere. Det sto svart på hvitt i lederen i nr. 14. Skre syntes det var et lovlig lavt antall eksempler Morgenbladet bygget sin case på, «i Morgenbladet gjør man mye ut av svært små nyhetspoenger». Kanskje var det hele noe uryddig, men var det tilstrekkelig til å kalles «plagiat i en avis som utfordret det skarpskodde intellekt?»

Tross støtte fra journalistene Wandrup og Skre sto jubelen neppe i taket i forlagshuset Gyldendal. En grunn kunne være at forlagsredaktør i Gyldendal, Bjarne Buset, i helgen hadde gitt et intervju som sto å lese i Dagsavisen den sjuende. Der kunne han bekrefte at «vi er altså kommet i skade for å gjengi mer eller mindre ordrett fra enkelte verker, uten at forfatteren er kreditert i teksten. Og det skal naturligvis ikke forekomme». Og årsaken? På det spørsmålet svarte Buset at «i mitt hode kan det ikke kalles noe annet enn en arbeidsulykke». For øvrig var arbeidsulykken «så rykende fersk at jeg ikke har hatt anledning til å gå nærmere inn i den».

Det var ikke bare Buset som brukte ordet «arbeidsulykke» i media den sjuende november. Også Alnæs selv brukte uttrykket i samme Dagsavisen, og unnskyldte arbeidsuhellet med at «min gode hukommelse har nok spilt meg et lite puss». Senere – etter den sjuende – tok forfatter og gyldendøler aldri mer ordet «arbeidsulykke» i sin munn.

Påstanden om «arbeidsuhell» kommer i et litt underlig lys når vi ser på andre uttalelser gitt sjuende november. I et intervju i Dagbladet den dagen beklager Alnæs at ikke alle kildene var «trukket inn i teksten. Dette er allerede rettet opp i en ny utgave». Allerede rettet opp i en ny utgave av «Historien om Norge»? Ja, ifølge Alnæs hadde arbeidet pågått i noen tid – altså før Morgenbladet kom med sin «avsløring». Man ønsket å tilpasse seg tidens nye krav om kildebehandling, hvilket man var blitt klar over under prosessen, men for sent til at man kunne gjøre noe med det, het det. I en ny utgave skulle alt imidlertid gjøres godt igjen. Løfte om ny, revidert utgave ble gitt på Alnæssakens første dag.

Etter en relativt rolig 7. november utviklet saken seg raskt, og nå klart i forfatters og forlags disfavør. I dagene som fulgte kom den ene avsløringen etter den andre. «Misbrukte» forfattere sto fram på rekke og rad, og media fulgte opp. Den del av historien om Alnæssaken er ikke emnet for denne artikkelen. Det er imidlertid to spørsmål, knyttet til den sjuende november, som skal reises – og kort besvares.

Hvorfor tok det så lang tid før denne saken kom ut til offentligheten? Historieprofessor Jan E. Myhre hadde da vitterlig alt i 2000 – i en engelskspråklig artikkel i norske Historisk Tidsskrift – pekt på teksteksempler som lå tett på originaler. I ett tilfelle uten at den aktuelle boka overhodet var nevnt, altså heller ikke i litteraturlista.

Først tre år senere smalt det – og det til tross for at den boka Myhre hadde vært mest opptatt av, også var med i et utvalg på tre som Morgenbladet brukte i nr. 14/2003. Mye av forklaringen ligger nok i at rundt om i hovedstadens redaksjonslokaler var det mange som ønsket å plukke ned van der Hagen. Han gikk for å være arrogant og det som verre var, kristen. I Aftenposten noterte man seg at Nye Morgenbladet tok sikte på deres lesere. Dessuten trodde åpenbart mange at eksemplene var få, var altså intetanende om det omfang saken egentlig hadde. Alnæs selv (i Dagsavisen 7/11) understreket at det bare «var noen få setninger det er snakk om».

Noen synes det gikk ganske kort tid før forfatter og forlag la seg flate; det skjedde alt den sjuende, selv om «plata» ble spilt oftere i dagene etter. Den raskt utførte horisontalen tror jeg har sammenheng med en samtale i Kulturnytt i P2 samme sjuende november. Der var Karsten Alnæs, Hans Petter Bakketeig (Gyldendals redaksjonssjef for norgeshistorien) – og Erik Rudeng, en av de tre forfatterne som Morgenbladet hadde gjort sak på. Erik Rudeng var – og er fortsatt – en mektig person i dagens Kultur-Norge, og i tillegg en (nær) venn av Alnæs. Da han mente at Alnæs’ behandling av kildene var «respektløs», var løpet helt sikkert kjørt. Nå var det bare å forbli horisontalt på gulvet, og gjenta løftene om ny utgave. I dag – sju år senere – har jeg fortsatt ikke sett den.

Vil du lese mer om saken, se www.andreas-raaum.com