Temaet var seksuelle overgrep i menigheter. Det ble en følelsesmessig sterk opplevelse. At overgrep finner sted like mye i kristne forsamlinger som andre steder, visste jeg nok fra før, men det var ikke et tema jeg var veldig opptatt av. Denne ettermiddagen ble et vendepunkt. For første gang skjønte jeg hvilke forferdelige konsekvenser det får for offeret, og det var et sjokk som satte seg rett i kroppen.To personer, en mann og en kvinne, sto fram og fortalteat de som barn og ungdom ble seksuelt misbrukt av henholdsvis en predikant og en kristen i nær familie. De fortaltei sterke skildringer hvordandet ødela livene deres, hvordan det har vært å leve med skyld og skam, hvordan det rammet personlighetenog hvor nær de var i å ta sine liv. De aller fleste, ja, kanskje alle bærer på denne fryktelige hemmeligheten i årevis uten å våge å betro seg til noen. Det erforståelig at mange ikke orker å leve i dette ensomme mørke— dette helvete. Sviket blirenda større når mang en mor støtter sin mann, overgriperen, i denne ugjerningen.

Men jeg undres! Hvorfor er det så stille om dette temaet?

Etter seminaretble det arrangertsolidaritets-gudstjeneste. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke deltok. Invitasjonen var gått ut til alle menigheter, men det burde vært flere som møtte. Det er ikke minmening å kritisere. Det var en kveld midt i uka, og mange er opptatt med sitt. Men jeg undres! Hvorfor er det så stille om dette temaet? Hvorfor griper vi ikke fatt i det og får det fram i lyset? Orker vi ikkeå se sannheten i øynene?Er det likegyldighet? Eller er vi som kirke redd for riper i lakken? Det snakkes og skrives mye om likekjønnet ekteskapog dets vigselsrituale, og det kan være bra, men er det ikke nåpå tide at viogså vierdenne saken stor oppmerksomhet, fordet skylder vi ofrene.

Men jeg er optimist. Jeg har tro på at dette seminaret, med representanter fra mange menigheter i Kristiansand, som lot seg berøre, kan være starten på noe. Det er ikke nok med en beredskapsplan, som jeg antar de fleste menigheter har. Slik jeg ser det, må denne saken gis høyeste prioritet og det fort. Kirka må være villig til å bruke tid og krefter på spørsmål som: Hvordan vil kirka møte ofre for seksuelle overgrep? Hvordan vil den møte overgriperne? Hvordan skape et klima for mer åpenhet slik at ofre våger å stå fram? Hva vil kirka generelt gjøre for å forebygge seksuelle overgrep mot barn og unge?

Dette er en svært vanskelig sak med sikkert mange fallgruver, men det må ikke hindre oss i å handle slik at vi som kirke kan stå fram som troverdig. Denne utfordringen er det kirkens ledere må ta - biskop, prester og menighetsråd.