Han var ikke gått i glemmeboka. I alle fall ikke av et samlet mediekorps som skrev friske og gjenoppfriskende spaltemeter om Radovan Karadzics grusomheter. Bosnias slagmarker fra 1990-tallet ble vekket til live; Zvornik, Tuzla, Brcko, Banja Luka, Gorazde, Srebrenica... Statsledere solte seg i glansen av pågripelsen. Rettferdigheten hadde endelig innhentet mannen bak folkemordet i Bosnia. Europas Bin Laden og hjernen bak massakrene var endelig funnet under sitt skjulested av hår og skjegg. Vestens humanitære status, menneskerettighetene og den kollektive rettferdighet hadde vunnet en ny seier. Vi gikk mer rakrygget. Verden gikk fremover, tross alt.

De 200000 bosnierne som ble drept da Jugoslavia revnet, Serbia og Kroatias folkemord for å sikre seg mest mulig av det forsvarsløse Bosnia, fikk igjen mye oppmerksomhet. Man finner fortsatt utbombede byer og mennesker i dype krigstraumer i hjertet av Europa.

Den etterlengtede arrestasjonen ga krigstraumene lindring. Nå står generalen bak massakren i Srebrenica, Radko Mladic, for tur. Stille og behendig glemmer vår etisk orienterte presse at nederlandske styrker og en fransk general kunne forhindret blodbadet i Srebrenica.

Noen uker senere smeller en ny mediebombe: Myndighetene i Rwanda offentliggjør en rapport som bekrefter det mange har hevdet lenge; at ledende politikere i det franske statsapparat var aktive i planleggingen av folkemordet i Rwanda. Franske styrker deltok aktivt i gjennomføringen.

De mange spaltemeterne som fulgte Karadzics arrestasjon ga forventninger om tilsvarende oppfølging, medieoppmerksomhet, arrestasjoner og rettssaker. Men nei. De neste dagene og ukene var dønn stille. Knapt en liten notis. Intet engasjement. Et taushetens slør ble lagt over saken. Men ikke sterkere enn suset fra 800000 rwandiske graver.

Dersom vi skal styrke menneskerettigheter og gi den internasjonale domstolen i Haag troverdighet, dersom vi ønsker å handle redelig og prinsipielt om straffeforføyning for forbrytelser mot menneskeheten, kan vi ikke tiljuble en seier for rettferdighet, og fortie en annen. Sannheten er ubehagelig; Frihetens, Likhetens og Brorskapens opphavsland, er også opphavsland til folkemordet i Rwanda. Navngitte franske rikspolitikerne er avslørt som bakmenn i det mest brutale folkemord i Afrika i nyere historie. Hvem har gitt oss lov til å glemme, late som ingenting, fortie den brutale realitet? Europas blodige hender har igjen vært aktive i Afrika.

Rapporten dokumenterer at franske styrker var direkte involvert i drapsbølgene. Franske soldater begikk voldtekt mot tutsier, heter det i en uttalelse fra det rwandiske justisdepartement.

Frankrike var klar over forberedelsene til folkemordet, bidro til planleggingen av massakrene og tok aktivt del i drapene, ifølge rapporten. Er de navngitte franske politikerne arrestert? Er avdøde president François Mitterrand anklaget post mortem for deltakelse i folkemordet? Er tidligere statsminister Edouard Balladur og tidligere utenriksminister Alain Juppe ført til Haag i triumf for å stå til rette for planlegging, godkjenning og delansvar for folkemordet på 800000 tutsier og moderate hutuer?

Hvem har tatt til orde for at Frankrike bringes inn for den internasjonale domstol? Ingen? Er det da slik å forstå at domstolen i Haag er eksklusivt forbeholdt vold mot menneskeheten begått av land og personer utenfor EU? Og kun forbeholdt forbrytelser mot menneskehetens hvite del?

Rapporten gir grunnlag for tiltale mot individer og staten Frankrike, sier Rwandas justisminister Karugarama. Jeg ser fram til dette. Vi forventer i rettferdighetens navn at den internasjonale domstolen i Haag stiller de franske politikerne til ansvar for delaktighet og oppvigleri til folkemordet. Vi ser fram til å lese om rettssaker både mot Radovan Karadzic, Juppe, Radko Mladic og Balladur, samt Mitterrand – post mortem. Spørsmålet er likevel om verden vil få den fulle sannheten om Frankrikes (og Belgias) deltakelse i folkemordet i Rwanda, slik vi får den om Republica Srbska, Serbias og Karadzics ansvar for folkemord på bosniere omtrent på samme tid?

Det er 110 år siden Emile Zola skrev sin berømte J'accuse. Når kommer vårt århundres oppgjør med europeisk hykleri og rasisme? Når får vi en repetisjonen på Dreyfus-saken? Som da gjelder det et oppgjør med et korrupt fransk regime som har bidratt til langt verre forbrytelser enn det Emile Zola bidro til å avsløre med sin berømte artikkel i 1898. Kontrasten mellom medias fyrverkeri av oppmerksomhet omkring Karadzics arrestasjon, og den vellykkede fortielsen av rapporten fra Rwanda, er ikke bare skremmende. Den er djevelsk urettferdig. Den avslører europeisk selvforherligelse, menneskeforakt og kynisme. Hvordan kan vi feste lit til europeiske media og ledere når de så innlysende mangler mot, etisk ryggrad og evne til rettferd som angår en liten afrikansk stat? Stilltielsen undergraver sannheten. Skjuler den kollegiale fortielsen og det glemselens slør man prøver å trekke over den rwandiske rapporten, en medskyldighet, et europeisk Broderbond?

Om Norge og den norske regjering fortsetter å praktisere medskyldig stilltielse, gis hykleriet gode levevilkår. Hvem rammes da neste gang?