Jeg møtte dem første gang da jeg var syv år – smerten og døden. Min tante, min mors yngre søster, døde av kreft etter mange års smertehelvete. Familien snakket i gåter, men små gryter har også ører og evne til å forstå voksnes talemåter. Tantes høyeste ønske var å slippe bort fra smerter og en hudløs kropp – «åh, kunne jeg bare slippe,» sa hun i flere år. I mine barneører lød dødens og smertens stemme for første gang. Død, smerte? Hva var det?

Endelig er diskusjonen om aktiv dødshjelp brakt inn på den politiske arena igjen. Frp brakte den på bane. I mange år har jeg ment at har jeg et sammenfallende synspunkt med Frp, så har jeg i utgangspunktet feil. Men la ikke politiske mynthandlere få siste ord i en diskusjon om en verdig solnedgang, uten smerte og den fornedrelse som så mange gamle i dag føler. Historiene om sviktende smertebehandling er alt for hyppige, trass i lovverket. Siste gruoppvekkende historie leste vi i Aftenposten 6. august. Selvmordsraten blant de eldre øker i stort tempo.

Det gikk to år. Jeg var ni. Min far døde mens han gjorde seg klar til å komme hjem etter sommeren 1948 på sykehus. Døden kom brått og førte oss inn i en lang sorgprosess. Den lever i meg ennå. Men han slapp heldigvis lidelsen, smertene og fortvilelsen. Det trøstet. Han ble 52 år.

Det ble 1954 og konfirmasjon. Den ble feiret hjemme ved min mors sykeseng. Allerede før krigen rammet kreften henne, men hun fikk ingen behandling før i 1946. År inn og ut av Radiumhospitalet med oppbrent underlivsmuskulatur etter strålebehandlingen. Smerter i dagligdagen, inn og ut av St. Josephs i Kongens gate, til hun ikke orket mer. Legene ga tapt.

Hun kjempet for å se gutten sin konfirmert den 9. mai. «Jeg gleder meg så til få slippe…», hvisket hun mellom bleke lepper. Den 17. var det over. Smertene hennes var uutholdelige, også for oss å være vitne til. Å stryke henne over kinnet eller håret var en fysisk lidelse for henne, om det kanskje lindret psykisk. Vi forsto hverandre. Hun ble 53, jeg var nesten 15. Mine nærmeste år var ordnet og staket opp.

1968. På sykehuset i Tordenskiolds gate ligger min tante, søster til min far. Hun var familiens gode fe, for å bruke et gammelt ord om den som tar seg av familien. Først foreldrene, da de ble syke, så sin søster da hun ble tidlig enke med to barn, så min mor og meg. Nå er det hun som ønsker seg bort fra smertehelvetet.

Det begynte med sukkersyke og komplikasjoner etter som tiden gikk. Daglige sprøyter, blindhet, amputasjon, smertende følinger. Hun var klar i hodet og kunne snakke litt, før en ny bølge av smerter stormet gjennom henne. Det varte fra sekunder til timer. Hennes høyeste ønske i øyeblikkene hun hadde fred, var ikke til å misforstå: Hun ville dø, hun skrek til Gud om å bli tatt hjem. Jeg tryglet legene om å gjøre noe.

Sykehusets ører var døve. Det var fristende, det skulle så lite til. En pute presset over munn og nese noen minutter. Vi var alene, jeg var 29 og følte meg feig da jeg gikk. Jeg følte jeg sviktet henne. Jeg kan ennå høre skrikene.

Siden har det vært flere jeg har hatt nære forhold til, som gjennomlevde sine siste år, måneder eller uker i smerter så sterke at noen av dem gikk fra forstanden. I ett tilfelle var den behandlende leges argument at den terminale pasient kunne bli narkoman om det ble gitt mer smertestillende.

Narkoman! På dødens smertefulle terskel!

Jeg forstår ikke Dagfinn Høybråten og andre som argumenterer om livets hellighet. Om dødspress som argument for arv og lettelse til egen fordel? Hva er det for slags menneskesyn politikere tillater seg å hevde? Er det humant å holde sin trosfane så høyt når mennesker har passert den terminale grense at bare smerter så sterke at kroppen står i bue når riene kommer, er det eneste dette besynderlige liv har å by på. Hva hellig er det i det? Er det ikke tvert imot uhellig? Hvor står det i Bibelen at du også skal dø i smerte?

Medisinens viktigste oppgave er å helbrede og fri oss fra smerte. Jeg kan ikke vise til erfaringer fra andre land, jeg har ikke kunnskap til det. Jeg vet bare at svært mange mennesker i terminalt smertehelvete ønsker hjelp til sin siste reis. Og når døden er eneste mulighet, er ønsket dypt og inderlig.

For meg står dette som det viktigste uløste politiske spørsmål i moderne tid. La oss håpe at smertebehandling blir debattens kjerne, ikke om hvem som skal ta avgjørelser. Politikerne bør heller stille med rundhåndede bevilgninger og respekt for livets terminale khartarsis. For avgjørelsen, den kan bare den smertelidende selv ta.

Denne gang må saken tas på alvor så den ikke havner i den politiske skammekrok, hvor de fleste av Frps forslag heldigvis havner. Livets hellighet og respekten for livets slutt burde være en kjernesak for alle partier. For dø – det skal både du og jeg engang… ikke med en smertens grimase, men med et smil.