Foran høstens stortingsvalg har høyresiden i politikken en større oppslutning enn ved noe stortingsvalg siden 2. verdenskrig. Fremskrittspartiet og Høyre har ifølge den siste beregning av alle meningsmålinger i juni/juli en samlet oppslutning på 39,5 % (26 % for Fremskrittspartiet og 13,5 % for Høyre).

En så stor oppslutning har høyresiden ikke hatt siden valget 1909 – altså for 100 år siden. Likevel er det få som tror at kan gi uttelling i form av regjeringsmakt. Det har sammenheng med at det er et stykke igjen til at de to partiene har flertall sammen og at ingen andre partier ønsker å samarbeide med eller åpne for en regjering der Fremskrittspartiet har en dominerende stilling.

Høyre fyller i år 125 år, og rekordoppslutningen oppleves nok som en blandet fornøyelse. Partiets oppslutning ligger på omtrent halvparten av Fremskrittspartiets, og sommeren har vært preget av en bred debatt om hva som er galt med Høyre. Det er ikke noen god start på verken feiring eller valgkamp.

Partiet har ennå ikke tatt inn over seg for alvor at posisjonen som det dominerende partiet på høyresiden i norsk politikk ser ut til å være tapt – kanskje for godt. Allerede ved valget i 1997 ble Fremskrittspartiet større enn Høyre. Ved valget i 2001 ble Høyre igjen større enn Fremskrittspartiet, med god margin, mens Fremskrittspartiet distanserte Høyre igjen ved valget i 2005 og gjør det nok også denne gangen.

Fremskrittspartiet er kommet for å bli i norsk politikk, og det stiller Høyre overfor helt nye strategiske utfordringer. Erna Solberg og hennes medarbeidere vet tydeligvis ikke helt hvilket bein de skal stå på i forhold til Fremskrittspartiet; det veksler mellom samarbeidsinvitasjoner og konfrontasjoner.

Forholdet mellom Fremskrittspartiet og Høyre og forholdet mellom Arbeiderpartiet og SV har visse likhetstrekk. Partiene konkurrerer med hverandre om velgerne på henholdsvis den politiske høyreside og den politiske venstreside. Arbeiderpartiet har imidlertid ved alle valg vært betydelig større enn SV og kunne foran stortingsvalget gå inn i et samarbeid med SV (og Sp) ut fra en storebrorposisjon. For Høyre betyr et intimt samarbeid med Fremskrittspartiet en aksept av at partiet har mistet posisjonen som det ledende borgerlige parti, og det vil kanskje også være et endelig farvel til sentrumspartiene Venstre, Kristelig Folkeparti (og Senterpartiet).

I så fall reiser et annet spørsmål seg; Er det tenkelig at høyresiden i Norge noen gang kan bli så sterk at det kan danne grunnlag for en regjering? Mange mener nei.

Høyre har lang erfaring med hva en langvarig politisk opposisjonstilværelse innebærer. Fra 1945 og helt fram til dannelsen av Lyng-regjeringen i 1963 hadde Høyre et dårlig samarbeidsforhold til sentrumspartiene, og det fantes i virkeligheten ikke noe samlende alternativ til Arbeiderpartiet. En gjentakelse av en slik ørkenvandring, sammen med Fremskrittspartiet, vil nok Høyre vokte seg for.

Når det gjelder politikk realiteter, er det så store forskjeller mellom Fremskrittspartiet og Høyre at det heller ikke gjør samarbeid lett. De to partiene representerer forskjellige tradisjoner og har mange ulike prioriteringer også i de store spørsmålene, men det kan selvsagt skapes løsninger dersom viljen er til stede. Så langt ser ikke valgkampen ut til å være særlig preget av samarbeid om politiske saker. De to partiene snakker stort sett sammen gjennom mediene, og Fremskrittspartiet har i løpet av sommeren hatt en rekke utspill som ikke gjør det lettere å etablere tillit og forståelse i mellompartiene og Høyre. Frp kjører sitt eget løp og ser antakelig bort fra muligheten for et samarbeid med de øvrige borgerlige partiene.

Spillet mellom de to høyrepartiene vil ikke bli avsluttet ved stortingsvalget. Det er Høyre som står overfor de vanskeligste valgene; Hvordan skal partiet forholde seg til Fremskrittspartiet?

Men heller ikke Fremskrittspartiet kan bare gå videre på den strategien partiet har fulgt til nå uten dype frustrasjoner; Hva må gjøres for å komme i et forhold til andre partier slik at Frp kan få en reell innflytelse på norsk politikk? Det kan bli tøffe tak i begge partier. Mange spår Erna Solbergs fall.

Men det kan også bli et valgresultat som fører til at Siv og Erna overtar regjeringsmakten. Det er ikke sannsynlig, men velgerbevegelsene i sluttfasen av valgkampen er så store at også det kan være en mulighet.