Den siste ukens debatt om forholdet mellom Kirkens Bymisjon og den felleskristne aksjonen «Sammen for byen», er ikke lett å få oversikt over for utenforstående. Er det slik at fellesaksjonen stiller krav til teologisk profil for dem som vil støtte de som sliter og har det vanskelig i byen? Er det slik at de som aksepterer homofilt partnerskap ikke er kvalifiserte til å være med i kristen diakoni?

Det fleste vet at Kirkemøtet og Bispemøtet i Den norske kirke i dag har et flertall som sier ja til vigsling av medarbeidere som lever i homofilt partnerskap. Det er ikke tale om et marginalt og radikalt særstandpunkt. Synet på homofili har endret seg i norsk kristenliv, og endringene er store. Det er ikke mulig å bruke dette spørsmålet som en test for å skille mellom liberal og konservativ teologi, og slett ikke som en prøve på hva som er sann kristendom. Dette er ett blant flere spørsmål der kristne mennesker lever side om side med forskjellige svar.

Pluralismen utfordrer toleransen. Kristenfolket på Sørlandet har dessverre lang tradisjon for å stenge meninger og dermed også mennesker som innehar disse meningene, ute. Jeg sier ikke at dette er hele sannheten, for det finnes raushet og romslighet også i Sørlandets kirkehistorie. Men historiene om teologisk sensur og isolering er innslag i den samme historien. Tenk for eksempel på hvordan kristne som har forsvart skilsmisse og gjengifte er blitt behandlet i vår nære fortid.

I fredagens utgave av Fædrelandsvennen minnet en journalist oppvokst i frikirkeligheten sine lesere om at utestenging stadig er et problem i kristne miljøer. Vi som er litt eldre, husker diskusjonene om kvinners adgang til kirkelige talerstoler og debatter om Kristian Schjelderup, Jakob Jervell, Inge Lønning, Rosemarie Köhn og Berge Furre kunne slippe til i kirker og på bedehus. Vi husker diskusjonene om Den katolske kirke kunne inviteres til Fellesmøtene. Inntrykket av et mannlig, protestantisk, konservativt kristent fortolkningsmonopol på Sørlandet sitter fortsatt dypt i mange mennesker.

Dette er det mulig å gjøre noe med, og det handler om økumenisk engasjement i vid forstand. Her har det skjedd mye de senere år. For eksempel har lutheranere og pinsevenner begynt å samarbeide og omgås hverandre på en helt annen måte enn tidligere. Dette skjer til tross for at både Den norske kirke og Den evangelisk lutherske frikirken har bekjennelsesskrifter som fordømmer dem som forkaster barnedåpen og er tilhengere av gjendåp. Protestanter og katolikker har også kommet nærmere hverandre mange steder, også på Sørlandet. Kontakten mellom kristne trossamfunn er blitt bedre. Som lærer møter jeg ikke lenger elever som spør om katolikker, eller for den saks skyld pinsevenner, er kristne. Den voksende, gjensidige respekt mellom kristne kirkesamfunn er en økumenisk seier.

Neste utfordring må være økumenisk engasjement mellom ulike retninger som ikke fanges inn av grensene mellom trossamfunnene. For pluralismen er her. Det finnes ikke én teologi eller én etikk, men flere. Den kristne kulturen på Sørlandet består av mennesker som har mye felles, men som også ser ulikt på en rekke spørsmål og har ulike praksiser. En felleskristen aksjon som vil arbeide for byens beste, burde heller arbeide for dialoger og toleranse enn å diskutere hvem som skal stenges ute fra samarbeidet.

Liberalerne i Bymisjonen og Domkirken har sikkert godt av å møte evangelikale vekkelseskristne fra Filadelfia og Frikirken, og de frikirkelige kan lære mye av en dialog med katolikkene. Dialoger kan føre til ny erkjennelse og utvidet forståelse, og fremfor alt til mindre utestengelse. Utfordringen er å skape gode møteplasser der mennesker kan være trygge når de kommer med sitt eget.

Men å kreve uniformering av etikk og teologi for å kunne drive natthjem, suppestasjoner og andre former for praktisk nestekjærlighet, er i beste fall tull. I verste fall meningstyranni.