Dagen er valgt som et symbol for markeringen av det største folkemordet i det 20. århundre.

I mange deler av verden ble folkemordet minnet. Også flere steder i vår landsdel.

I dag er jødeutryddelsene for mange redusert til et ubegripelig kapittel i historiebøkene. Men fremmedfrykt og hat er dessverre fremdeles et aktuelt tema. Derfor trenger vi også i dag å bli minnet på holocaust.

Ikke minst i lys av at jødemyrderiene ble organisert i datidens kulturelle stormakt. Nettopp Tyskland burde vært det fremste bolverk mot xenofobia og forfølgelse av minoriteter. Men selv i et så høyt utviklet land kunne maktapparatet spille på en latent fremmedfrykt og utvikle en organisert utryddelse av et helt folkeslag og andre minoriteter som ble sett på som laverestående.

Professor Hans-Heinrich Nolte ved universitetet i Hannover pekte i en kronikk i avisen Die Zeit før helgen på at om lag halvparten av de seks millioner jødene ikke ble myrdet i konsentrasjonsleirene. Men ansikt til ansikt av tyske soldater og deres medhjelpere, for det meste på østfronten. Bare ved Babi Jar i utkanten av Kiev utryddet en tysk spesialkommando 33.771 jøder i løpet av 29. og 30. september 1941. I en bok fra 1992 beskriver den amerikanske historikeren Christopher Browning de tyske medlemmene av slike kommandoer og andre enheter som «høyst normale menn». Familiefedre, de fleste fra middelklassen, mange akademikere. I boken forteller flere soldater i grotesk nøkterne vendinger om handlingene de utførte med størst mulig effektivitet.

Nettopp tilsynelatende normale menneskers evne til å begå de mest grusomme forbrytelser, viser behovet for å holde minnet om holocaust levende også i dag.

Kampen mot fremmedfrykt og diskriminering av minoriteter ble ikke vunnet en gang for alle i 1945. Den må kjempes også i vår tid.