Først merker du lukta, av sprakende bål og nystekte lapper. Så hører du lydene. Rauting, maskindur og hundeglam. Til slutt kommer synet. Folk i tålmodig kø for å slippe inn til alleen av salgsboder.

Her går ikke karene med caps, slik som i byen. Her heter det skyggelue. Med traktormerker og riflenavn på logoene. Ja, til og med den gamle, gule og grønne skyggelua til Felleskjøpet er å se, på trauste hoder der grått hår stikker ut under bremmen.

Det er Landbrukets Dag på Evjemoen, og jeg er invitert dit som taler. Jeg rusler langs de mange bodene og teltene som viser et tverrsnitt av landbruket på Agder. Det er tradisjonen og de lange linjene som står i fokus. Riktignok har dama som står og selger Hardangerlefser i år også en glutenfri variant i sortimentet. Og traktorene er enda et hakk hvassere enn dem som var utstilt i fjor. Men både i rammer og innhold er det «business as usual».

Ja, selv vitsene som fortelles over kafébordene der rømmegrøt og lapskaus fortæres, er av godt gammelt merke. Likevel sitter latteren løst. For setesdølene er gode fortellere, og folk er i godt lune.

Det er naturlig at man fokuserer på det positive når bransjefolk setter hverandre i stevne på denne måten. Her er fremtidstro og yrkesstolthet, klippefast overbevisning om at gamle tradisjoner og hevdvunne driftsmåter fortsatt har en fremtid.

Skal tro, tenker jeg på min vandretur fram mot stevneteltet, om optimismen er like stor om ett år og noen uker. Da er et nytt stortingsvalg avviklet, og akkurat nå virker sannsynligheten stor for at velgerne kommer til å kaste de rødgrønne ut av regjeringslokalene der inne i Oslo.

For de mer enn 60 prosentene av norske bønder som stemmer Senterpartiet må det virke marerittaktig. Ja, selv for de sju prosentene av bondestanden som i en fersk undersøkelse i Nationen dristet seg til å innrømme at de stemmer Frp, må det være med en viss beven tanken tenkes: Hva om trauste Lars Peder Brekk må overlevere kontornøkkelen til en markeringskåt liberalist med subsidiehat i blikket og mørkeblå partibok på innerlomma?

Ikke rart at en sky kommer for solen og legger Evjemoen i noen minutters skygge når slike fæle tanker tenkes.

Selv hører jeg med blant de mange som har et ytterst ambivalent forhold til norsk landbruk generelt og norsk matproduksjon spesielt. På den ene siden ser jeg gode argumenter ut fra et miljøperspektiv og fra et hygieneperspektiv for et livskraftig norsk landbruk. På den andre siden lar jeg meg irritere over de mange lønnskronene som ender hos bøndene, gjennom prisene jeg betaler i butikken og over skatteseddelen min.

Det er noe som utfordrer mitt sunne skjønn, i at eplene jeg finner i butikken er transportert fra Chile eller Kina fram til min nærbutikk. I at aspargesen kommer fra Peru og plommene fra Israel eller Spania.

Mange av disse varene er sendt halve jorden rundt for å ende opp på norske fruktfat. Klimautslippene fra de flyene, båtene og bilene som har stått for transporten er store, særlig i forhold til om plommene var blitt transportert fra Hardanger og eplene fra et sted i Sogn.

Stadig flere mennesker tar miljøhensyn i sine valg, og det virker som mange av dem også er villig til å ta valg som går ut over egen komfort og nytelser. For disse er kortreist mat et naturlig valg.

Spørsmålene er jo hvor mange disse folkene er, og hvor sterk overbevisningen viser seg å være. Holder den når den norske plommesesongen er over og det er 46 uker til neste kortreiste tråneplomme fra Søgne? Velger de norsk, vokset kålrabi med et tvungent smil i februar, heller enn brasiliansk mango og kiwi fra New Zealand som frister i kassene ved siden av?

Mathygiene er et annet godt argument for norsk mat. Selv med ecoli-dødsfall friskt i minne ligger norsk kvalitet på dette feltet generelt høyt. En grunn er trolig det som på andre områder har vært en konkurransehemmende faktor i forhold til næringen i andre land; Norges mange små bruk kontra den gigantiske, industrielle matproduksjonen andre steder. Det gjør at vi stort sett er blitt spart for danske tilstander; der leter myndighetene fortsatt etter smittekildene til salmonellautbruddet som i månedsvis har sendt tusenvis av kyllingspisere til sengs og på do.

Trender av miljøbevissthet og hygienisk årvåkenhet til tross: For de aller fleste av oss vil det også i årene som kommer være lommeboka som er avgjørende for våre daglige valg. Det er ikke så rart, siden matprisene vi norske forbrukere betaler er i verdenstoppen. Tanken på at vi i år ytterligere betaler mer enn 11 milliarder kroner i subsidier til landbruket, øker ikke viljen til å foreta de kjøpsbeslutningene som gavner landbruket mest.

Vår manglende solidaritet med norske produkter tilsier alene at omstillingstempoet i norsk landbruk ikke bare må fortsette, men økes. Heter Norges neste statsminister Siv Jensen, er det grunn til å tro at det må skje i turbofart.Nå er omstilling på ingen måte ukjent for norsk landbruk. På 20 år er antall bruk i Norge redusert fra 70.000 til cirka 50.000. Samtidig viser statistikken at det samlede jordbruksarealet har blitt opprettholdt, på i overkant av 10 millioner dekar. Det betyr i klartekst en kraftig effektivisering.

Omstillingen må skje parallelt med krav om billigere produksjon. Årets jordbruksoppgjør ble svært bra for produsentene. Men næringen bør være forberedt på andre tider og andre regjeringer. Selv om man ikke skal trekke dagens meningsmålinger for langt, må et livskraftig landbruk også innrette seg slik at det kan overleve med en Frp-dominert regjering.

Det er i dette spenningsfeltet landbruket må kjempe for sin eksistens fremover: Mellom en ny miljøbevissthet og en stadig hardere kamp om kronene. Undersøkelser viser at bønder på Agder i større grad enn andre bønder har en tilleggsnæring. Det er et godt utgangspunkt som viser villighet til endring. Fremtidens landbruk vil handle om kreativitet, nytenkning og nisjer. Da er ikke det avgjørende om man kaller hodeplagget caps eller skyggelue. Ikke om logoen er for felleskjøpet eller New York Yankees. Det er det som er under topplokket som avgjør.