For noen år siden ble jeg bedt om å sitte i styret for «Sykehuset i våre hender». I den korte tiden jeg hadde anledning til å arbeide for opprettelsen av «Lindrende enhet», møtte jeg mennesker med stort etisk alvor og innsikt. En innlevelse flere av dem hadde fått i møte med døende pasienter, venner eller nær familie. Disse erfaringene ga hjerteblod, vilje og styrke til innsamlingsaksjonen for «Lindrende enhet». Innsamlingsaksjonen mobiliserte til fulle innbyggerne i Kristiansand, og i løpet av noen få år samlet «Sykehuset i våre hender» inn 10 millioner kroner. Sammen med tilsvarende midler fra Kristiansand Sanitetsforening – og ved hjelp av statlige investeringer – ble bygget reist og sto ferdig innflytningsklart i 2005. I dag lyser det fra vinduene ved Lindrende enhet. Det skinner av omsorg, kompetanse og verdighet. Og trygghet. Over hele landet er det nå opprettet lindrende avdelinger. Kompetansen blant helsepersonellet har økt, ressursene som blir stilt til rådighet er mer omfattende og viljen og forståelsen for behovet er ganske annerledes enn tidligere. Mange, svært mange får i dag hjelp, kjærlighet og innsikt til å mestre livets aller siste fase.

Noen hundre meter fra Sørlandet Sykehus får du øye på Lillebølgen. Et bo— og behandlingstilbud for sterkt funksjonshemmede barn mellom 0 og 18 år. På Lillebølgen er det over 30 ansatte som målbevisst trener og med stor innlevelse, kunnskap og omsorg hjelper barna og veileder familiene til å mestre de utfordringene et multifunksjonshemmet barn medfører. Åpner du døren til Lillebølgen og trer inn, vil du straks fornemme en atmosfære og en holdning blant de ansatte som forteller alt om hvor verdifullt livet ditt er og hvor verdifullt et liv er.

I dag pågår det en debatt om såkalt aktiv dødshjelp. Aktualisert som et resultat av at Fremskrittspartiets landsmøte – som eneste parti – vedtok å arbeide for å legalisere bruk av assistert dødshjelp i Norge. Ikke uventet reiser dette vedtaket og denne tenkemåten en rekke problemstillinger som griper direkte inn i vitale sider med hva som kjennetegner vår sivilisasjon. Om etikk, og om grensene for og viljen til å opprettholde liv. Om livets og dødens ukrenkelighet.

Både Lindrende Enhet og Lillebølgen er etter min oppfatning to illustrerende eksempler på et samfunn og en tenkemåte som har løftet vår sivilisasjon enda skritt fremover. Bare for få generasjoner siden ville det vært utenkelig å bruke tunge ressurser på barn med store funksjonshemninger eller døende mennesker med smerter og savn. Og det handler slett ikke om teknologi, medikamenter og vitenskap. Det handler om holdninger. Vår etikk og vår helsevitenskap bygger på et grunnleggende empatisk premiss. Og nettopp fordi livet vil utsette oss for smerte – for tap og lidelse – savn og nød, må vår etikk verne og beskytte livet og alt som kan krenke dets eksistens.

Glipper etikken omkring disse spørsmålene, glipper mye. Da kan teknikk og medisin raskt legitimere ny praksis og erstatte empatiens grunnleggende vesen. Du kan ikke krenke et menneske dypere enn å ta dets liv.

I Nederland har assistert dødshjelp vært legalisert siden 1984. Allerede etter 15 år med denne praksisen ble det et offentliggjort en undersøkelse, publisert av legetidsskriftet Journal of Medical Ethics som viste at én av fem pasienter ikke var enig i at aktiv dødshjelp var løsningen, og at bare én av tre leger rapporterte dødshjelpen. Til tross for strenge retningslinjer hadde legenes «empati» sklidd ut med den konsekvens at flere pasienter hadde tatt imot tilbudet om dødshjelp, til tross for at de ville ha foretrukket en annen løsning.

Denne undersøkelsen viser blant annet at pasienter som får anledning til å «bestemme selv» samtykker ut fra motiver som sannsynligvis har vel så mye med hensynet til pårørende, frykten for å ligge andre til byrde, hjelpeløshet og ensomhet enn til eget ønske om å dø. Jeg skal jo allikevel dø i kveld, i morgen eller om en måned. Hvorfor ikke ta imot tilbudet om assistanse allerede i dag, så slipper både jeg og mine nærmeste mer lidelse? Kanskje smerten med å føle seg uverdig og byrdefull er mer smertefull en den morfinen kan lindre?

Både Norges Handikapforbund og Norsk Pensjonistforbund uttaler seg sterkt mot å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Lederen i Pensjonistforbundet, Harry Jørgensen, karakteriserte vedtaket på Fremskrittspartiets landsmøte som oppfordring til mord. «Samfunnets oppgave er å lindre smertene dine den siste tiden, ikke ta livet av deg,» sa forbundslederen på Norsk Pensjonistforbunds landsmøte, som ble avholdt i begynnelsen i juni i år. Og i en uttalelse fra Nordiska Handikappforbundet til Nordisk Ministerråd, advarer organisasjonen sterkt mot å legalisere dødshjelp. Det er ikke uten grunn at disse organisasjonene uttrykker frykt for en utvikling hvor helsevesenet kan opptre i Janus-skikkelse.

Debatten om aktiv dødshjelp handler ikke om enkeltmenneskets selvbestemmelsesrett. Den handler om samfunnets etiske grunnlag og vår egen selvforståelse. Vi må aldri tillate at et medmenneske i den ytterste time mister ankerfestet. Da er det vi som støter det fra oss. En større ensomhet kan knapt oppleves eller tåles.