Et par dager før brakte Newsweek artikkelen «Who will be the next Dubai?» og besvarte sitt eget spørsmål med å peke på land i Europas randsoner: Bulgaria, Ungarn, de baltiske landene, Hellas, Irland og Portugal.
De finansielle og utbyggingsmessige eksessene i Dubai har fått verdens finansmarkeder til å skjelve. Plutselig minnes de om et ubehagelig faktum: Også nasjonalstater, eller statlige eide selskaper, som i tilfellet Dubai, er underlagt økonomiske tyngdelover. Stiger gjeldsbyrden til et nivå som inntektene ikke klarer å håndtere over tid, går det galt – for både skyldner og långiver. Vi har sett det demonstrert i Latin-Amerika i løpet av det siste tiåret. Der havnet Argentina og Ecuador i situasjoner som ikke kan betegnes som annet enn «konkurs», selv om ordet aldri ble brukt offisielt. Nå ser altså en rekke land ut til å kunne nærme seg den samme miseren.
Finanskrisen og responsen fra et samlet korps av nasjonalbanker har skjøvet på problemet, gjennom dramatiske rentekutt og tilførsel av svære pengemengder til finanssektoren. Men de samme pengemengdene er også en del av problemårsaken: De ble lånt, nærmest panikkartet. Når tilbakebetalingen skal ta til, viser det seg at altfor mye av gjelden er kortsiktig uten å ha det nødvendige, likviditetsmessige motstykket, samt at betjeningsevnen generelt ikke holder mål.
Det er samme oppskrift på økonomisk ulykke som massevis av norske gjeldsoffer har fått erfare virkningen av, bare oppskalert til nasjonalstatnivå.
Nok en gang kan vi konstatere at vi lever i et land badet i melk og honning, eller rettere sagt i oljepenger. Norge befinner seg i høyeste grad i Europas randsone, men vi har bunn solide statsfinanser. Det må bare ikke få oss til å tro at vi er en lykkelig øy forskånet for verdens viderverdigheter. For skades det globale finanssystemet av den voksende gjeldskrisen, berøres vi også.