Kommentaren sto første gang på trykk 16. oktober 2010.

For litt under to uker siden la finansminister Sigbjørn Johnsen fram statsbudsjettet. Han var ikke ferdig på Stortingets talerstol for klagekoret var i gang. Hele vandrehallen i Stortinget var fullt av pressgrupper, grupper som stort sett var der for å klage sin nød over at her var det for lite penger, deres interesser var ikke hørt nok. Det store, norske sutrekoret var i gang.

Man kan være for eller imot en rekke av fordelingene i budsjettet, man kan ønske noe mer til det ene eller det andre, men sett i verdensmålestokk er det norske statsbudsjettet en fordeling av samfunnets goder få andre borgere i verden er vitne til. Det alle trodde skulle bli et innstrammingsbudsjett ble i stedet et nytt budsjett med vekst.

Like fullt strømmer de negative kommentarene på. Og jeg sitter og lurer. Lever de i samme verden som meg, har de i det hele tatt forstått at verden har vært igjennom en sterk økonomisk krise og at de fleste land må kutte kostnader? I Norge hadde vi på tross av dette et av tidenes lønnsoppgjør i våres.

Det er ikke uten grunn vi har sett bilder av rasende demonstranter i Hellas, lange protestmarsjer i Frankrike og TV-reportasjer om amerikanere som mister hus og hjem. I Hellas er lønningene i det offentlige betydelig kuttet, pensjonsgoder trukket inn. I Frankrike opplever mange pensjonister at goder blir borte, i USA mangler man sosiale ordninger og middelklassen havner på gata.

Og nå omtaler jeg personer i velutviklede land vi gjerne sammenligner oss med. Samtidig opplever jeg at norske pensjonister med 350 000 i pensjon, tre millioner kroner i formue, klage over at de får noen hundre kroner mer i måneden i skatt. Vi har hørt svært lite fra minstepensjoner, uten formue, som slipper med et par hundrelapper mindre i måneden.

De samme pensjonistene som syter og klager mener at det er helt greit at Oslo kommune nå bruker penger på å endre gatenavn i bydelen Frogner fra a-endelser til en-endelser. Det er selvsagt finere å bo i Ikognitogaten enn Ikognitogata og det bruker vi offentlige penger på.

Misnøyens og sutringens parti nummer en, Fremskrittspartiet bruker dette for alt hva det er verdt. Nå forsøker de å starte et eldreopprør. Jeg er usikker på om partiet ønsker å hjelpe de eldre, eller trenger saken for å vinne velgere.

En ny undersøkelse viser at nordmenn er blant de rikeste i verden, en typisk nordmann har en million kroner i formue, gjerne syltet ned i hus og hytte. De eldre i Norge opplever en fantastisk alderdom med gode pensjonsordninger, gode helseordninger og andre sosiale ordninger. Men noen faller utenfor, noen eldre sliter, noen eldre har ikke et tilbud vi bør være bekjent av. Denne gruppen hjelper jeg med glede, men det er som regel ikke de som roper høyest.

Jeg er ikke ute etter å ta de eldre, vi skal ære og respektere de som gjennom et langt liv har bygd opp landet, støpt grunnmuren i det velferdshuset vi bor i. Og vi skal sørge for at de får en verdig alderdom, men det mener jeg altså at langt de fleste har allerede. Men jeg bruker det som et eksempel på sutrekulturen som har spredt om seg som en farsott.

Etter hvert som oljerikdommen har flommet inn over landet har misnøyen og klagingen øket. Jo bedre vi har det, desto mer klager vi. Dette er et merkelig fenomen. Det er som om pengene har ført til at vi mener staten skal løse absolutt alle problemer i løpet av kort tid ,og at helst ikke skal koste hver og en av oss noe som helst.

I tillegg kommer mange med krav det er nærmest umulig å etterkomme. I etterkant av statsbudsjettet forsøker de fleste aviser å synliggjøre hva budsjettet betyr for en vanlig familie. De slet, de aller fleste kan fortsette å ha det som plomma i egget. Kollega Agderposten hadde funnet en familie der mannen hadde tillitsverv i Frp og kona innrømmet at hun i hovedtrekk sympatiserte med mannens politiske syn. Familien mente mangt og mye om statlig finansiering og pekte på at de synes det var ille at melken snart var dobbelt så dyr som cola.

Og det klarer altså en Frp-familie å si! Med Frp-politikk blir cola sannsynligvis rimeligere fordi man vil kutte skatter og avgifter, og uten for eksempel sukkeravgift ville colaen bli rimeligere. Frp er imot de store landbruksoverføringene vi har i landet, og uten disse vil melkeprisen øke, selv med fri import fra utlandet. Fasiten er altså at med den politikk familien vil ha vil melk bli dyrere og cola rimeligere.

Daglig kan man lese om alle «forsømte» områdene i samfunnet vårt, alle som ikke får penger. Kommunene får for lite, statlige etater får for lite, det er for lite til forskning, til helsevesen, til vei, samferdsel, ja nærmest til alle formål. Norske kommuner har de siste tiår hatt en eventyrlig vekst i inntektene, og i tillegg har de fleste innført lokal eiendomsskatt.

Det er få land i verden som fordeler over statsbudsjettet så store deler av verdiskapningen som Norge. I ren skatt betaler gjennomsnittspersonen, du og jeg mellom 30 og 40 prosent av inntekten. I tillegg betaler vi jo moms på varer vi kjøper og en rekke særavgifter som sukkeravgifter, landbrukstoller, alkoholavgifter, bilavgifter, miljøavgifter også videre. Rundt 55 til 65 prosent av det vi tjener blir på en eller annen måte dratt inn av staten til omfordeling.

Det er fortsatt mange uløste oppgaver i Norge. Barn og voksne lever under fattigdomsgrensen. Det er enslige foreldre som ikke har råd til å sende barna i bursdagsselskaper fordi de ikke har råd til presang. Inngangsbilletten til boligmarkedet er så høyt at enkelte ikke klarer å kjøpe seg en bolig.

Men disse gruppene, de som virkelig sliter i Velstands-Norge, deres stemme høres sjelden i det offentlige rom. De som virkelig har en grunn til å klage, de klager ikke. Dermed kan deres sak fort bli glemt i all mediestøyen rundt ressurssterke grupper som jobber for å få mer til deres sak.