Det var en gang en prinsesse. Hun vokste opp i sus og mediadus og følte hun fløt utover landet. Hun gjorde alt hun kunne for å tilfredsstille idealene folket, familien og tradisjonene satte opp for henne. Hun trodde en stund at hun var denne kvinnen som fløt omkring. For å beskytte seg mot alt folk sa om hvem hun var, satte hun opp et panser av frykt, fortalte hun folket. Og en tid trodde den vakre, gode prinsessen at det innerste i henne var ondt.
Og siden en prinsesse også er et menneske, begynte hun som alle andre mennesker å lete etter steder der hun kunne være god nok. Etter ord som kunne samle henne, og gi henne følelsen av å være verdifull. Det må ha vært mange som ikke klarte å gi henne denne følelsen.
En dag – i det hun oppfattet som trygge alternative omgivelser – fant hun ord som beskrev hvordan hun følte. Hun våget å åpne døra til det innerste i seg. Til sin store overraskelse fikk hun se at alt var såre godt. Prinsessen var god. Og det luktet roser. Hun kalte denne godheten sin skytsengel. Nå hadde prinsessen funnet noe annet å sette opp mellom seg og de andre – engelen. Den ville passe på henne. Og prinsessen fortalte Mister Media om hvordan hun nå hadde funnet en måte å sette grenser for deres og andres, uønskede inntreden i livet hennes.
Og prinsessen strålte. Hun kjente seg ikke så ensom lenger, fortalte hun. Og ensomhet var kjent for store deler av befolkningen i kongeriket på denne tiden. Og ordene hun hadde funnet feste i, var utarbeidet i det alternative miljøet. Hun snakket om å finne inn til den kjærlige kraften som gjør at en elsker seg selv, og setter grenser både for seg selv og andre. Det gikk også gjetord om at prinsessen kunne helbrede. Det var stort for prinsessen å være en del av jorden og det store altet. Alle søker tilhørighet der den er å finne. Og reaksjonene uteble ikke.
Først kom de geistlige på banen. Det ble beskrivelser av engler i kamp. De geistlige kalte englene hennes for vestkantengler. Glitrende virkelighetsfjerne engler, langt fra de englene som åpenbarer seg som Guds sendebud i Bibelen. Og de kunne vel ha rett i det. Men prinsessen hadde vokst opp med langt mer livsgloss enn gjeterne på marken, og det var kanskje ikke så rart at begrepsapparatet ble glossy. Om de geistlige hadde tatt bort skriften de pakket hjertet sitt inn i, ville de kanskje hørt ensomheten innenfor den alternative ordpakken prinsessen presenterte. Og kanskje kjent seg igjen. Om geistligheten hadde klart å gi prinsessen ordene hun søkte for å kjenne seg god nok, hadde hun nok kommet til dem.
Deretter tok pengemakten tok til orde. Flere av de rike i kongeriket kalte budskapet hennes for kvakksalveri og ba kongen om å gripe inn. Det sømmet seg ikke for en prinsesse å tjene penger på englebudskap. Og de kunne de vel ha rett i det. Men kongen holdt seg klokelig tilbake for å se hvor reisen ville ende. Mammon-tilhengerne synes det var kynisk å bruke prinsessetittelen til å tjene penger på engleskoler og englebøker, men navnet på sin egen innbarkede kynisme så de ikke.
Det var underlig at de i landet langt nord som på denne tiden var det beste av alle land i hele verden å bo i, klarte å fremskaffe et slikt engasjement mot en god ung kvinne som gjorde det hun klarte for å finne og ta vare på hjertet sitt. Kanskje noen heller burde snakket med henne om det. At de så lengselen bak prinsessetitler, alternative ord og vendinger. For sånn er vel ofte menneskenes vei til frihet, vi må innom litt av hvert for å lære oss å tørre å slippe til sannheter som kan gjøre oss fri.
Og så kan vi tenke oss – siden det i eventyrene ofte er tre av alt en møter på sin vei – at det som nummer tre, kom et klokt, men krenket menneske i prinsessens vei. I møte med henne innså prinsessen at også i englemiljøet ble vinger revet av. Også her ville enkelte «spise» av henne, sole seg i glansen av henne, og styre henne. Ja, ja, tenkte den kloke. Ondskap og godhet er en del av alle verdener. Snart vil prinsessen se at hun får de samme utfordringene i englemiljøet som hun hadde overfor Mister Media og alle forventerne som omga henne tidligere.
Det kan bare være litt vanskeligere å oppdage når en har valgt seg inn i noe selv. For hvor slutter prinsessen og når begynner hennes venner i englemiljøet? Når vil hun oppdage at hun nå har funnet seg nye idealer å leve opp til? At hun og englekollegaen bruker like ord, og nikker til hverandre om de svarer «riktig»? Men den kloke hadde forståelse for at det måtte være tryggere for prinsessen å ikke stå alene i møte med omverdenen. Den kloke krenkede fikk prinsessen til å løfte blikket fra seg og sitt, til andre. Og plutselig så prinsessen hvor mange englevinger som var på avveier, og godheten førte henne til mennesker med avrevne vinger. Til verdener uten livsgloss.
Og siden dette er et alternativt eventyr, et Askepott i revers, kan kanskje en mulig slutt være at det ender der eventyret om Askepott begynner: På kne, arbeidende i sot, stank og søppel. For det var dit godheten etter hvert førte prinsessen; ned til jorden, til de som var fattige på verdighet. Og til dem som spør prinsessen om hvordan hun holder ut i stanken, svarer hun frimodig: «Stank? Jeg synes jeg kjenner roseduft, jeg.» For det hjelper vel ikke om vi finner all verdens herligheter inni oss, snakker med hester, engler, avdøde eller nålevende, om vi ikke har kjærlighet som merkes av dem som trenger den.