Fredag kveld satt en høy andel av Norges og Sveriges befolkning benket foran tv-skjermene for å se premieren på Fredrik Skavlans nye show. Forventningene var store. Skavlan er geniforklart som studiovert og intervjuer på begge sider av Kjølen. Gjestelisten omfattet spennende mennesker som den russiske regimekritiker og sjakkgigant Garry Kasparov, vår egen Magnus Carlsen, Liv Ullmann, Lena Endre, Jon Nesbø og Alexander Rybak. Disse ble behandlet med respekt og Skavlans slentrende sjarm.
Men først ut var Islands tidligere statsminister Geir H. Haarde. Han fikk verken møte respekt eller sjarm. Haarde skulle rett og slett bare tas, som makaber fredagsunderholdning for to millioner nordmenn og svensker.
Fredrik Skavlan gikk hardt ut og ville få Haarde til å innrømme personlig ansvar for finanskrisens alvorlige følger på Island. Han skåret innledningsvis et billig poeng ved å nevne at finansministeren bare var veterinær, mens statsministeren selv i det minst var økonom. Hver gang Haarde forsøkte å svare og fortelle mer om den kompliserte situasjonen på Island, ble han avbrutt lenge før noe i nærheten av et resonnement var gjennomført.
Spørsmålene var ikke skarpe journalistspørsmål med bakgrunn i solide kunnskaper og god research. I stedet formulerte verten nærmest terapeutspørsmål om intervjuobjektets følelsesliv og sjelesørgerspørsmål om hans anger og skyld. Skavlan hadde egentlig bare ett poeng og én agenda: Angret Geir H. Haarde? Kunne han bekjenne skyld og ansvar offentlig foran Skavlan og to millioner seere?
Skavlan fikk ingen offentlig bekjennelse om anger og personlig skyld, og dermed var det som om han mistet hele interessen for Islands tidligere statsminister. Han tok med seg stikkordet «anger» til neste innslag, og fikk dermed Haarde til å fremstå i et enda merkeligere studiolys: Haarde ble mannen som ikke angret, i motsetning til de «ærlige» enquête-deltakerne som både angret på det de hadde gjort og det de ikke hadde gjort!
Jeg har ikke sett en eneste kritisk kommentar hos terningkastende journalister og kritikere i etterkant. Er grunnen at journalistkollega Fredrik Skavlan er blitt så stor at det han gjør er hinsides kritikk bare underholdningseffekt og seertall holdes oppe? Eller er grunnen at det er blitt helt i orden å drite ut mennesker offentlig, så lenge de har eller har hatt en posisjon i samfunnet som gjør at vi sier «slikt må de mektige tåle»?
Offentlige bekjennelser av skyld har lang tradisjon. Keiser Henrik IV måtte gå Canossagang til paven for knelende å vise anger og fremføre bønner for å få hevet sin bannlysing. I middelalderen diskuterte lærde teologer om hvilke former for anger som kvalifiserer til syndsforlatelse: Er det tilstrekkelig å si at en angrer, eller må en vise det i praksis gjennom bot og bedring? I århundrer hadde den kristne kirke i Europa et monopol på tilgivelsen, og angeren og boten var nødvendige betalingsmidler for å få tak i den dyrekjøpte syndsforlatelsen.
Er det denne tradisjonen en talkshowvert går inn i når han vil at en gjest skal fremstå som angrende synder? Kirken byttes ut med talkshowet og biskopen med studioverten, og folket følger med i minst like høy grad som de gjorde i middelalderen under trefningene mellom verdslige og kirkelige myndigheter. Kanskje jeg tar feil. Det er mulig forklaringen er mye enklere: Det er det tilsynelatende umettelige behovet for ekte følelser og tårer i tv-format som gjør studioverten til en mellomting mellom en terapeut og skriftefar. Her skal det gråtes offentlig, og jo mektigere personer som gråter og deler med oss, desto bedre,
Misforstå meg ikke. Jeg er for både anger og bot der det er ekte og plassert på rett sted, og jeg har møtt mange gjerningspersoner som kunne ha godt av å fremvise mer av begge deler. Angeren over å ha gjort noe galt, er det sunne menneskets naturlige reaksjon på å ha krenket andre. Den som angrer, er det håp for. Han er mindre tilbøyelig til å gjøre samme feil på nytt. Men det skumle er at denne sunne angeren har en nær slektning som kan ligne til forveksling. Da er det tale om anger over å ha vært så dum at en ble avslørt: Man angrer ikke handlingene som skadet andre, men dumskapen som ført til at en ble straffet.
Det finnes en annen anger som heller ikke er sunn, og det er den anger som kommer på bestilling, fordi det lønner seg og omgivelsene forventer det. Krokodilletårer er ganske andre tårer enn de som triller fordi en vet at en har skadet og krenket andre.
Geir H. Haarde felte ingen krokodilletårer på fredag. Han fremviste ikke bestilt anger og innrømmet ingen personlig skyld på direkten. Jeg aner ingen ting om forholdene rundt hans avgang som statsminister var av en slik art at han burde ha fremstått annerledes. Men programlederen ga oss heller ingen journalistisk hjelp til å reflektere videre over disse spørsmålene. For han var tilsynelatende bare interessert i en følelse og et følelsesmessig uttrykk, ikke i politiske fakta.