Å vokse opp handler både om å bli stilt krav til, og om å stille krav til de som er rundt oss. Som menneske har vi plikter overfor oss selv og omverdenen, men vi har også et ansvar. Et ansvar til å ikke bare bevise at vi kan hvis vi vil, men også et ansvar til faktisk å gjøre noe.
Ungdom blir på et tidspunkt unge voksne. Vi flytter hjemmefra, velger oss kanskje et studiested og betaler i dyre dommer for vårt første krypinn. Vi prøver, feiler og vi lærer, før vi endelig ser oss ferdig med overgangen fra ungdom til voksen. Ferdig med fiskepinner og ketchup, lange lørdager på lesesalen og sene onsdagskvelder på puben. Det er da vi skal ta det endelige valget. Hvor vil vi bygge og bo? Hvor vil vi jobbe? Hvor vil vi tilbringe livet som voksen og etablert? Da holder det ikke at Sørlandet er et midlertidig stoppested på veien mot det å bli helt voksen. Vi må ønske å være siste stopp, og perrongen må være attraktiv for dem som med store forventninger stiger av her nede!
Sørlendingen oppfattes av noen som en med litt begrenset toleransenivå kombinert med en skepsis til alt som er nytt og som kan rikke ved hverdagsidyllen vår. Det sies at det ikke kan påvises at sørlendinger er mer intolerante og skeptiske til å utfordre vår moralske standard enn andre. Hvorfor har vi da et slikt omdømme? Jeg tror at våre holdninger til det nye og ukjente er ganske like det resten av landet kan skilte med, men jeg tror vi sliter med det sørlandske imaget. Vi er makelig plassert i beltespenna av bibelbeltet, og får våre pass rikelig påskrevet for det. Bedehusene ligger tett som paddehatter langs kysten, og ryktene skal ha det til at vi er prektige som få.
Men hva er det egentlig vi protesterer mot når busslaster drar til hovedstaden for å protestere mot homofilt ekteskap, når vi ikke ønsker overgangsboliger eller asylmottak i nabolaget og når vi helst ser at det ikke er en lyd i gata etter klokken åtte om kvelden? Holdninger endres ved generasjonsskifter, blir jeg fortalt. Når eldre mennesker mener at alt var så mye bedre før, så har jeg en viss forståelse for den oppfatningen. Men når store deler av min egen generasjon også viser frykt for endring og utvikling, da blir jeg skremt.
Jeg tror ikke dette er et rent sørlandsfenomen, men også et egoismefenomen. Størsteparten av befolkningen har det særdeles godt, og jeg tror at det i stor grad er der den tidvise motviljen mot endring ligger. Er vi redde for at hverdagsidyllen skal forstyrres? Tryggheten ligger i det stabile, og det er kanskje det vi må tørre å gjøre noe med dersom Sørlandet skal være et naturlig siste stopp for både de kloke hodene og de flinke hendene? Frykt kan skapes ut av ingenting.
Vi blir stadig påminnet det omdømmet vi som landsdel har. Både i positiv og i negativ forstand. Gjør det at vi evner å gjøre noe med det? Eller gjør det at vi dyrker det negative og glemmer det positive? Evig eies kun et dårlig rykte sies det. Leser vi Ordkrafts nylig fremlagte omdømmebarometeret for Sørlandet med vond vilje og brede skylapper, så er det lett å dyrke og forplante et rykte som kanskje ikke er verken ønskelig eller helt fortjent. Jeg betviler ikke de resultatene omdømmebarometeret viser oss, men vi må ikke overdrive troen på hvordan omdømmet speiler landsdelens kvaliteter. Sørlendinger er stort sett fornøyde med å bo der de bor, turistene sprer seg som ild i tørt gress hele sommersesongen og næringslivet er både nyskapende og i vekst.
En positiv utvikling på Sørlandet handler om mye. Det handler om et spredt og godt bo— og arbeidsmarked. Det handler om tilgang på kultur- og naturopplevelser. Det handler om mulighet til utdanning og nyskaping. Men mest av alt handler det om å skape en landsdel der folk ønsker å være – ikke bare å besøke. Kristiansand kommune gjennomførte nylig en undersøkelse blant studentene på Universitetet i Agder. Den viste at både blant dem som opprinnelig er fra Kristiansand og de som er innflyttere, er de fleste godt fornøyd med å være bosatt i Kristiansand, og en stor andel svarer også at de kan anbefale andre å gjøre det samme. Respondentene er jevnt over positive både til å kunne få seg en relevant jobb i landsdelen og til å gjøre karrière her.
Studenter er opptatt av byen de bor i. Ikke bare på og rundt universitetsområdet, men også spesielt i bysentrum. Tre faktorer trekkes særskilt fram når studentene blir bedt om å si noe om hva Kristiansand bør gjøre for å tiltrekke seg nye næringer og nye mennesker: kultur, kollektivtransport og bolig. Jeg antar at det ikke er ulikt den responsen du ville fått ved lignende undersøkelser andre steder i landet. De som studerer på Sørlandet, både innflyttere og innfødte, er mennesker som tilegner seg en kunnskap og en kompetanse som landsdelen er avhengig av for å ytterligere utvikle seg til noe mer enn et sted for sol, sommer og Sabeltann.
Skal næringslivet fortsette å vokse gjennom nyskaping og nyetablering, må Sørlandet beholde de kloke hodene og flinke hendene. Det gjøres ikke bare gjennom jobb- og karrièremuligheter. Når studentene etterlyser et bedre kulturtilbud, hyppigere og billigere avganger i kollektivtrafikken og gode boligforhold, da er dette viktige faktorer også når de vurderer Kristiansand som bo- og arbeidssted etter at studiene er avsluttet.
Et dårlig rykte overlever kun dersom vi dyrker det ut i evigheten. Sørlandets omdømmeutfordringer skal vi ta på alvor, men vi må slutte å stadig gi gjødsel til myter om intoleranse og de foldede hender. Vi som er unge voksne i landsdelen i dag, har et behov for å utfordre det bestående, stille nye spørsmål og bruke hode og hender til å produsere nye svar og ny kunnskap. Jeg, og en stor andel av min generasjon, ønsker en fremtid og et siste stopp på Sørlandet! Spørsmålet er om Sørlandet har ei fremtid for oss – det vi vil kreve og det vi kan tilby – stående klar på perrongen?