Partiets holdning til homofile ekteskap i en eller annen form og bekjennelsesplikten er symbolsakene for unge modernister som forsøker å gjøre KrF til et bredere, mer romslig og mindre fordømmende parti.

De som nå leder an i kampen er KrFU-leder og stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad, hans kollega på Løvebakken Knut Arild Hareide og andre nestleder Inger Lise Hansen. De tre er unge og dyktige. Men sannsynligvis er deres politiske fremtid avhengig av at de får gjennomslag internt i partiet. Hvor tøff den kampen blir, illustreres av Steinar Kristiansens uttalelser i lørdagsavisen om at kandidater som bryter grunnleggende med det KrF har stått for tradisjonelt, heller bør oppsøke andre partier.

KrF har svært god råd hvis partiet velger å overkjøre sine mest talentfulle politikere.

Problemet for Kristiansen og hans konservative likesinnede er dessuten at deres medisin bare har gjort pasienten dårligere. Valget for en måned siden var en katastrofe for KrF, etter en valgkampanje hvor kampen mot ekteskapsloven var selve bærebjelken. Den omstridte loven ble av sentrale KrF-ere på landsmøtet i Kristiansand i vår sett på som en velgermagnet. Men er nå i ferd med å utvikle seg til et problem internt.

Skal KrF ha noen mulighet til å leve opp til navnet som et folkeparti, bør de tillitsvalgte lytte til Ropstad og hans kampfeller. Partiet må favne bredere for å nå flere velgere. Handlingsrommet kan dessuten være større enn på svært lenge i og med at KrF nå kan sies å være det eneste sentrumspartiet tilbake i norsk politikk. Med Venstre nærmest utradert og et Sp som har befestet sin posisjon som en del av den rødgrønne blokken, ligger mulighetene åpne for et modernisert KrF.