De siste dagene før jul ga oss en politisk forestilling av de sjeldne. Utnevningen av Øystein Djupedal som fylkesmann i Aust-Agder har vært både morsom, spennende og tankevekkende. Sett fra universitetets elfenbeinstårn er det imidlertid en prosess om reiser et sett prinsipielle spørsmål om fylkesmannsembetet i sin helhet.

Nå er det sikkert mange som ikke helt sikkert vet hva fylkesmannsembetet er, og hva de driver med. Landsomfattende surveyer konkluderer med at folk flest bare i liten grad vet hva slags oppgaver fylkesmannen har, og de klarer i liten grad å skille mellom fylkeskommunen og fylkesmannen. At den jevne mann og kvinne ikke klarer dette er i og for seg ikke så rart, det er ikke de mest høyprofilerte aktiviteter disse instansene befatter seg med. Men at flere lokale politikere også ser ut til å ha misforstått fylkesmannens rolle, er muligens litt mer tankevekkende.

Sentrale politikere – både på kommune og fylkesnivå – har klaget over at Djupedal ikke er fra, eller har noen tilknytning til, Aust-Agder og Sørlandet. Dermed mangler han, ifølge de samme kritikerne, en formodentlig helt nødvendig kunnskap om regionen for å bli en god fylkesmann. Ja, en lokalpolitiker uttaler ifølge Agderposten at Djupedal neppe kan bli noen god talsmann for Aust-Agder.

Denne kritikken er i beste fall irrelevant. Fylkesmannen skal ikke være en representant for det regionale. Tvert om skal han eller hun være den statlige representanten i fylket, med hovedansvar for å påse at statlige lover, regler og forordninger etterfølges av kommuner og fylkeskommuner. Fylkesmannens primære rolle er altså kontroll, uansett om den ofte utøves aldri så «mykt og hensynsfullt» gjennom såkalt veiledning eller dialog. At Djupedal er kvalifisert som statlig kontrollør, med sin erfaring fra storting og regjering, er det i alle fall liten tvil om. Men det er mulig at de lokale kritikerne frykter at den statlige kontrollen ikke blir god nok, hvis den ikke utøves av en med lokalkunnskap?

Enda mer prinsipielt vanskelig er det klare innslaget av partipolitikk i ansettelsen av fylkesmenn. Her er ikke Djupedal noe unntak, men ansettelsesprosessen av akkurat ham synliggjorde det politiske elementet klart og tydelig. I Norge har nemlig stillingen som fylkesmann i stor grad vært reservert for sentrale politikere. Det er bare å nevne navn som Hans Røsgjorde (FrP), Sigbjørn Johnsen (Ap), Anne Enger (Sp), Kåre Gjønnes (KrF). Partitilhørigheten i parentes bak navnene indikerer også at dette er ikke noe som bare ett parti gjør når det sitter i posisjon.

Kritikken mot ansettelsen av Djupedal har i stor grad vært rettet mot denne enkeltsaken (hvorvidt han var den mest kompetente søkeren, utsettelse av søknadsfrist, og lignende), ikke mot det prinsipielle, nemlig at det benyttes partipolitiske kriterier i ansettelsen av en av landets fremste ledere i offentlig sektor. Her er vi ved kjernen av det prinsipielle problemet.

Norge har i stor grad basert sitt styresett på et komplekst samvirke mellom folkestyre på den ene siden, og byråkrati på den andre. Slik har man kunnet kombinere «sunt folkevett» og representativitet, med fagkunnskap og profesjonalitet. Dette samvirket er skjørt, men har i Norge fungert godt av flere grunner, ikke minst fordi det alltid har vært lagt vekt på at det skal være minst mulig samrøre mellom politikk og byråkrati.

Et helt sentralt krav til ledelsen i det offentlige byråkrati, om det så er i staten, fylkeskommunen eller kommunen, er at den skal være partipolitisk nøytral. Toppbyråkrater skal sitte i stillingen over lengre tid, og må da være i stand til å kunne tjene skiftende politiske ledelse. I prinsippet skal en departementsråd eller en rådmann være like lojal overfor en politisk ledelse bestående av Fremskrittspartiet som en bestående av SV. Dermed vil partipolitisk aktivitet faktisk være diskvalifiserende for ansettelse i mange lederstillinger. Det sier seg selv at en politisk ledelse fra FrP ikke vil ha den sterkeste tillit til en rådmann som har en lang karrière bak seg som Ap-politiker.

Når det gjelder utnevnelse av ledere i departementene, har man hatt en lang diskusjon om hvorvidt man skal tillate «overganger» mellom politikk og stillinger i departementet. Dette er i dag tillatt, men det er nedsatt et utvalg som skal vurdere eventuell karantenetid når en politiker går over til en stilling i staten. Dette viser hvor stor vekt det legges på at byråkratiet ikke skal være knyttet til et spesielt parti.

I et lite land som Norge, med en begrenset mengde kvalifiserte søkere å velge mellom, kan man ikke sette et absolutt skille og si at det å ha vært politiker for alltid er diskvalifiserende for å inneha en lederstilling i det offentlige byråkratiet. Problemet med utnevningen av fylkesmenn er derimot at politiske ansettelseskriterier ser ut til å telle tyngre enn formell kompetanse som utdanning og erfaring.

At en slik praksis finnes i Norge er egentlig et brudd på alt vi forbinder med et nøytralt og kompetent byråkrati, og kan bare medvirke til mistanke om at politikerne besetter sentrale samfunnsposisjoner med sine egne meningsfeller. Noe som igjen klart kan påvirke tilliten til politikere i negativ retning. Dette skulle tilsi at det er på høy tid at også fylkesmannsembetenes toppledelse profesjonaliseres, og løsrives fra partipolitiske hensyn. Slik ansettelse av fylkesmenn praktiseres i dag, er det en litt ubehagelig «forvaltningsbastard».

Helt til slutt kan en jo spekulere litt over hvorfor politiske kriterier er akseptert i utnevning av fylkesmenn, men ikke i utnevningen av andre lederstillinger i det offentlige. Er det fordi de ønsker at fylkesmannsembetet skal utøve partipolitikk? Neppe, så mange politisk betente saker er det ikke som opptar fylkesmannsembetet, selv om SV sikkert kunne tenke seg en skikkelig tøff håndhever av bygging i strandsonen i Aust-Agder. Kanskje alle de politiske partiene er blitt enige seg imellom at det er fint å ha en slik type stillinger der man påskjønne medlemmer for lang og tro tjeneste, eller for å håndtere ubehagelige personkonflikter når disse oppstår? Hvis dette er tilfelle, så måtte det gå an å velge personalpolitiske virkemidler som er litt mer diskret og ikke til de grader i offentlighetens søkelys.

Da har vi bare en mulig forklaring igjen. Kan det være at fylkesmannsrollen rett og slett oppfattes som så uviktig av sentrale politikere at det ikke gjør noe om man ikke nødvendigvis får den beste personen? Både for det aktuelle fylket og staten får vi håpe at denne forklaringen ikke er riktig. Vi får håpe at sentrale politikere innser at fylkesmannen bare er en stilling, og at denne stillingen har mange symbolske funksjoner, mens fylkesmannsembetet er en organisasjon med høyst profesjonelle mennesker. Og hvis det gjelder å klippe snorer, dele ut fortjenestemedaljer og kaste glans over forsamlinger, så er det vel få som er bedre kvalifiserte enn en politiker med lang fartstid.