Norge ble valgt inn i FNs Menneskerettighetsråd i forrige uke. «Vi går inn som medlem for å påvirke,» uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre. Hans overbevisning er at engasjement nytter – og at Norge kan utgjøre en forskjell.

Rådet er verdensorganisasjonens høyeste organ for menneskerettigheter og har 47 medlemsland. Blant dem flere som er beryktet for grove brudd på menneskerettighetene. Flertallet av medlemmene kan ikke defineres som «frie demokratier», ifølge en analyse av organisasjonen Freedom House, som forsker på og kjemper for demokrati, politisk frihet og menneskerettigheter.

Grunnlaget for representasjonen i menneskerettighetsrådet er innbyggertall. Det betyr de folkerikeste delene av verden har stor innflytelse. Asiatiske og afrikanske nasjoner utgjør flertallet. Følgen er at muslimske land og deres støttespillere har makt til å kontrollere rådets agenda.

Sju vestlige land er representert. Sammen med Norge ble også USA og Belgia valgt i forrige uke. Det var ingen rift om de ledige setene. Tyskland og Canada var blant landene som hadde frasagt seg gjenvalg.

Menneskerettighetsrådet ble opprettet i 2006. Forgjengeren – FNs Menneskerettighetskommisjon – ble nedlagt, fordi den mistet all troverdighet grunnet politisk korrupsjon og partiskhet. Spørsmålet er om arvtakeren er i ferd med å havne i samme spor.

At muslimske land dominerer, speiler i hvert fall i høy grad hvilke saker rådet befatter seg med. Siden opprettelsen er flere vedtak fattet angående Israel alene enn for alle de andre 191 medlemslandene i FN til sammen. Denne slagsiden blir påfallende når Amnesty påtaler menneskerettighetsbrudd i nesten 150 land i verden. Med ekstremt fokus på Israel unngår mange av rådets medlemsland behendig kritikk mot egne brudd på menneskerettighetene.

FN-konferansen om rasisme i Genève i april avslørte med all tydelighet hvilke spenninger og problemer som rir menneskerettighetsrådet. Flere land boikottet konferansen. Årsaken var at muslimske stater forsøkte å gjøre religionskritikk til brudd på menneskerettighetene. Forslaget om en «blasfemiparagraf» ble ansett av flere medlemsland som et forsøk på å forby kritikk av islam. Nå ble ikke det kontroversielle forslaget med i slutterklæringen fra konferansen, men det svekker likevel ikke inntrykket av at grunnleggende menneskerettigheter er under press i rådet som er valgt til å forvalte dem på verdenssamfunnets vegne.

40 vestlige diplomater forlot salen i protest da den iranske presidenten Ahmadinejad gikk til frontalangrep på Israel i åpningstalen på konferansen i Genève. Han fornekter jødeutryddelsene og vil utslette den jødiske nasjonen. Flere av de muslimske delegatene applauderte da han beskrev Israel som «det ondeste og mest rasistiske regimet». I et slikt klima kan Støres ambisjon om å påvirke fremstå som naiv. Når grunntonen er så hatsk, er det vanskelig å se for seg at dialog kan ha noen effekt.

Hvor komplisert og konfliktfylt arbeidet for menneskerettighetene er blitt, fikk vi også en påminnelse om i mars. Den internasjonale straffedomstolen i Haag utstedte arrestordre på Sudans president Omar al-Bashir for krigsforbrytelser og overgrep mot sivilbefolkningen i Darfur. Flere arabiske land reagerte sterkt mot tiltalen, og på toppmøtet i den arabiske liga i Doha i Qatar noen uker senere mottok al-Bashir en rekke støtteerklæringer. Sympatien med den sudanske presidenten kom fra noen av de samme landene som skal ivareta menneskerettighetene globalt i kraft av medlemskap i FNs Menneskerettighetsråd.

Verdenserklæringen for menneskerettighetene ble vedtatt av FN 10. desember 1948. Verdens ledere ønsket etter de grufulle hendelsene under krigen å utforme felles regler som alle stater måtte forplikte seg på. De var enige om å beskytte menneskeverd og likeverd. Verdenserklæringen inneholder 30 artikler som definerer enkeltmenneskets rettigheter.

Da er det forstemmende at fokus på menneskerettigheter synes å være på vikende front nettopp i FNs Menneskerettighetsråd. Og at rådet er i ferd med å omdefinere innholdet. Å forsvare avgjørende prinsipper som ytringsfrihet og livssynsfrihet for enkeltmennesket står ikke lenger i sentrum. Mer og mer rettes oppmerksomheten mot likeverd mellom nasjoner og det enkelte lands suverenitet. Da kan diktatoriske regimer misbruke rådet til å beskytte seg selv mot kritikk og til å legitimere undertrykkelse av egne innbyggere. Med dette som bakteppe kan prisen for dialog bli høy for vestlige demokratier, som står i fare for å bli gisler for flertallets avgjørelser.

Så kan en med en viss tyngde innvende at USAs inntreden i rådet ikke nødvendigvis representerer noen styrke. Supermakten har ingen flatterende merittliste å fremvise på menneskerettighetssiden under Bush-administrasjonens krig mot terror de siste årene. Men president Barack Obama uttrykker i hvert fall vilje til å rydde opp. Som den norske utenriksministeren har han tro på at det er mulig å påvirke. I motsetning til forgjengeren George W. Bush, som boikottet menneskerettighetsrådet, vil Obama at USA skal delta for å få til endringer.

FNs Menneskerettighetsråd er verdens viktigste felles forum for menneskerettigheter. Derfor bør da også dialog etterstrebes så lenge som mulig. Et påtrengende spørsmål er likevel om en liten stat som Norge – og et mindretall av vestlige nasjoner – kan påvirke. Særlig når et flertall til dels fundamentalistiske og autoritære regimer ser ut til å ha som mål å omformulere menneskerettighetene, for å tilpasse dem et middelaldersk verdensbilde diktert av maktmennesker som skyver gud foran seg i sin streben etter å kneble enkeltindividet.