Kulturministeren er, når sant skal sies, sjelden den mest prestisjefylte statsråden i en regjering. Han eller hun rår over et av de minste departementene, og dermed det minste budsjettet, og forvalter et politikkområde med et klart lavere antall viktighetspoeng enn for eksempel helse, forsvar eller transport. Men kulturtaburetten har vist seg å være et godt sted å sitte for sånne som vil ut og farte. Etter å ha levd som et saksområde i utdanningsdepartementets revir, flyttet kulturen hjemmefra i 1982 og Lars Roar Langslet ble sjef for det nyopprettede kultur— og vitenskapsdepartementet. Etter en del fram og tilbake lever nå kulturen og kirken i registrert partnerskap. Her forenes konservative kirkeledere med svartkledde rødvinsliberaler i kampen for de immaterielle, evige verdier. Og som seg hør og bør, er det et kvinnedomene. Av de ti kulturministre Norge har hatt, er sju kvinner. Når det er sagt, er det mange høyt profilerte kvinner og menn som kan smykke seg med tittelen kulturminister, hev være. Verken Åse Kleveland, Åslaug Haga, Valgerd Svarstad Haugland, Anne Enger Lahnstein eller Ellen Horn kan sies å tilhøre samfunnets «back benchers». Det samme gjelder nevnte Langslet og Hallvard Bakke. Det er heller ingenting som tyder på at dagens kulturminister har tenkt å bli noen politisk attergløyme. Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å finne en annen mannlig kulturminister som også har visst å markere seg. Brian Mikkelsen har til og med satt dansk rekord i kulturminister med sine seks sammenhengende år på posten og gir på ingen måte inntrykk av å sitte på noen reservebenk i regjeringen. Den danske kanon er i alle fall noe Brian kommer til å bli husket for. Som idrettsministre vet nok imidlertid både Giske og Mikkelsen at de fleste forbinder navnet Brian med en stor fotballspiller. Den kulturelle kanon kan aldri konkurrere med sportens «Hall of Fame». Her hjemme har Trond Giske utvilsomt også bidratt til at kulturpolitikken har rykket opp en divisjon eller to, for å si det sånn. Han har fått finansministeren til å åpne pengesekken og fylle hans egen skolesekk, han har innført Norges første kulturlov, lansert et mangfoldsår og ikke skydd noen tippemidler i jakten på verdig trengende festivaler.Men livet som sosialdemokratisk kulturminister er en krevende kunstart. Så lenge kultursakene levde sammen med utdanningsvesenet kunne kulturen alltid defineres som et hederlig folkeopplysningsprosjekt - et sant barn av folkebevegelsene som Arbeiderpartiet er tuftet på. Da kulturen ble forgiftet av eplet fra kunnskapens tre og kastet ut av Edens hage, sto den avkledt - ja, i alle fall svartkledd - med et glass vin i hånden på vernissasje. Det er her balanseevnen settes på prøve. Giske må både holde seg inne med svartkledde, de prestekragebekledde - og folket. Hvordan vinne folkets hjerte når folket ikke vil ha opera, eksperimentelt teater eller tynne poesibøker? Folket vil rocke, de vil samles på festivaler - og av og til gå i kirken. For å klare dette har Giske iverksatt «Operasjon Mobb Kulturbyråkratiet». For er det noe som forener både folket og kunstnerne, så er det vel mistroen til byråkratiet? Derfor skal kulturlivet slippe å stå med lua i hånden hos de selvgode byråkratene som bare meler hverandres syke mødre og heller komme direkte til onkel Trond - som jo vet hva folket vil ha eller alternativt, hva som er bra kultur. Derfor fylles departementets hjemmeside med glade meldinger om mesen Giskes siste rause utdelinger eller utspill, gjerne stikk i strid med anbefalingene fra det fremste fagorganet. Han har kanskje en statsminister i magen, men akkurat nå er det motkulturminister han helst vil være. Spørsmålet er om ikke Giske i sin iver etter å fremstå som folkets mann i kampen mot en slags diffus kulturelite skaffer seg fiender blant dem som egentlig er hans fremste støttespillere. Det er både kulturpolitisk og statsvitenskapelig utrolig interessant å se den åpne konfrontasjonen mellom Giske og den viktigste etaten på kulturområdet - Norsk kulturråd. Uten å ta stilling i alle enkeltheter, er det ganske åpenbart at ministeren vil score poeng hos så vel kunstfolk som folk flest gjennom å skyte på sine egne. Det Giske ikke forstår er at en etat som Norsk kulturråd skal være byråkratisk. Den forvalter ordninger som politikere selv har vedtatt, med alle føringer og begrensninger. Når Giske uttaler at de offentlige kulturmidlene skal gå til de beste kunstnerne og beste kunstneriske prosjektene og ikke til de «beste søknadsskriverne eller nettverksbyggerne», lukter det så sterkt av insinuasjoner om uredelighet at stanken burde rive nærmeste riksrevisor i nesen. Nå har evnen til å skrive søknader eller utnytte nettverk aldri vært noen ulempe for dem som søker offentlige goder, men mer bekymringsfullt er det inntrykket Giske gir av at kunstnerisk kvalitet kan defineres klart og entydig. Sannsynligvis er det noe helt annet enn det kulturbyråkratiet sysler med i alle fall. Giske henviser til at Norge for lenge siden avskaffet embetsmannsstaten hvor ikke-valgte eksperter også deltok i politiske beslutninger. Giskes manglende forståelse for forholdet mellom politikk og forvaltning er urovekkende, og spørsmålet er om ikke Jens Stoltenberg burde gi Giske et halvt års studiepermisjon. Han kan for eksempel følge noen forelesninger på statsvitenskap grunnfag og legge inn noen studiebesøk på Sosial- og helsedirektoratet for å se på et ekspertfritt byråkrati. Giske behøver sikkert ingen sakkyndige for å massere noen knutepunkter her og der, men oppfordringen om å rense ekspertene ut av kulturtempelet er mest av alt en søknad om å avvikle en kvalifisert kulturpolitikk, og dermed avvikle seg selv. For ministerens del kan det nok ordne seg - det fins sikkert en festival som behøver noen med nettverk og kompetanse på søknadsskriving. Spørsmålet er imidlertid om det skulle finnes noe sted å sende søknaden til.